Bokanmeldelse :
Ketil Bjørnstad :
« Ensomheten »
Bjørnstads menn er ofte i krise og søker til kunsten .
Ikke dumt , særlig ikke hvis det blir gode fortellinger av det .
Men Bjørnstad skriver litt for høystemt og kjedelig om utroskapens vesen .
Roman 288 sider Kr 349 , - Aschehoug
Denne gangen møter vi både en mann og en kvinne på hver sin side av utroskapskrisen .
Oscar Enger er bassist i Oslo-filharmonien og har vært notorisk utro siden han giftet seg .
Ekteskapet røk da hans kone oppdaget et av forholdene hans .
Susanne Hvasser spiller fiolin i samme orkester .
Da hun møter samfunnsdebattant Holger , føler hun seg sett og elsket for første gang .
De innleder et forhold , men ikke uproblematisk :
Holger er gift og har to barn .
Dette er kjernefortellingen .
I tillegg har Oscars sønn Andreas problemer og rømmer hjemmefra .
Dette kommer ikke skikkelig i gang før langt ute i historien og blir stående litt påklistret .
Bjørnstad vil si noe om utroskapens onde vesen , dens mange løgner og omveier .
Mesteparten av romanen består av hovedpersonenes dveling og refleksjon omkring egne handlinger .
Implisitt stiller den også gode spørsmål som :
Kan man komme tilbake som et godt menneske etter å ha « opprettet en moralsk fristat » for seg selv ?
Det gir den ikke noen svar på , selv om den litt åpenbare slutten kommer med antydninger om nye muligheter .
