Den knuste sangen
Upaginert Kr . 199 , - Oktober
Gunnar Wærness sprenger den standardiserte norske diktsamlingens rammer og kjører sine poetiske visjoner ut i « åpnere » landskap , med ord og dikt på engelsk og norsk klippet inn i tegninger , fotos og billedmontasjer .
Spørsmålet er hva hans poetiske prosjekt tjener på dette .
Enkelte av dem som lot seg fascinere av « Hverandres » ( 2006 ) vil måtte lese årets utgivelse på en litt annen måte .
Med denne boken fremstår Wærness som en poet på full fart ut av poesien og inn i mer alternative uttrykksformer som skal favne en helhetsvisjon om blant annet ordenes muligheter og begrensninger i forhold til en mer omfattende historisk og sansemessig virkelighet .
Her er fokuseringspunkter som bevissthetens og språkets forutsetninger og potensial for meningsdannelse , gjenkjennelse og samhørighet ; menneskets nærhet til dyrene og det animalske ; og viktig grenseproblematikk i forholdet mellom individ og kollektiv .
En flott og kompleks åpningstekst er formet som en takkebønn til Gud « for at du hører / halve setninger og knust sang ... »
Denne knuste sangen er kanskje rester av et skapelsesforløp .
Her nevnes fisk , øgle og pattedyr fram til det menneskelige du .
På sitt vis kan boka leses som denne knuste sangen .
Billedstoffet fremstår dels som en slags mytologisk popart , dels som Monty Python på arketypetripp ( « something completely different ... » ) .
Her er svane og naken mann i samhandling , dressmenn med rådyrskaller , og løvemankemennesker som for eksempel sier « dette er ikke / en ørken / det er et hav » .
Tekstmontasjene spenner fra det utsøkte og naivt vakre til det overpretensiøse og selvfølgelige .
Også her kan Wærness bruke mytologisk materiale som utgangspunkt .
Noen ganger fungerer det .
Andre ganger faller det igjennom og blir fattig og fragmentarisk i forhold til mytenes egen rike historikk .
Men Wærness skal ha for innsatsen .
Han takker Gud og streker opp sitt eget univers .
Så kan leseren bli med inn , eller la være .
ARNE HUGO STØLAN
