Sørgelig saga
Jeg hadde sett frem til møtet med den tiljublede og tungt prisbehengte islendingen Einar M. Gudmundsson med forventning , men jeg ble skuffet .
Det kan ha noe å gjøre med at årets utgivelse på norsk , « Navnløse veier » , er roman nummer tre i en kvartett , og at jeg ikke har lest de to første , men jeg tror ikke det .
Det er mer forfatterens fortellerstil som for meg ikke yter stoffet hans rettferdighet .
I en vrimmel av hoved- og bipersoner peker Ragnar seg ut som selve romanhelten , stor og sterk , deltager i spanskekrigen mot fascistene , senere kommunistaktivist på Island , en folkets mann , gift to ganger med sterke , markante kvinner som også får sine korte kapitler sammen med et lite dusin andre , eksentriske slektninger , loslitte venner og tvilsomme motspillere , i denne myldrende beretningen fra etterkrigstidens Island .
Det er åpenbart at formen er lagt opp til den legendariske sagastilen : korthugd , konkret med minimale utbroderinger .
Miljø og scenografi må leseren tenke seg til , her er det lite av sinnsstemninger og malende adjektiver .
Dette er i og for seg et plausibelt valg .
Men da må språket inneholde nødvendig spenning , og begivenhetene som presenteres , ha vekt i seg selv til å fylle den springende fremstillingen .
Det synes jeg ikke de har i denne romanen som på omslaget lover « et særegent univers ... poetisk , humoristisk og fullt av utrolige innslag » .
Tvert imot virker både personer og hendelser ( kanskje bortsett fra et par spåkoner ) på denne leseren temmelig alminnelige .
Og det skyldes ikke oversetteren , Gunhild Eide , som virker både lojal og stødig .
Det skyldes at den moderne « sagastilen » trasker omkring på handlingens overflate og plukker poenger som ikke virker så overvettes merkverdige , i stedet for å gå i dybden .
For det er det jo ikke tradisjon for i denne skrivemåten .
