Pludder
Gyldendal , 157 sider .
Vi får høre noen pikante detaljer , om en mulig elsker , bilkjøring uten sertifikat og hennes hang til å naske , men god litteratur er det ikke .
Språket er overraskende flatt , for som artist har hun vist evner som kunne gitt håp om et spenstig uttrykk .
En fortelling stikker seg ut i positiv og sterk retning , « Møte i Phnom Penh » , hvor hun forteller om sitt emosjonelle møte med Kambodsja .
Her er det både nerve og styrke .
Noe slikt er det ikke i resten av historiene .
Det er litt som å bli invitert hjem til henne for å titte i fotoalbumet , interessant for hun som har opplevd det , men ikke stort å hente for gjesten .
Det er rett og slett kjedelig pludder .
Åpningshistorien , « Jul » , setter standarden , der hun minnes julen da hun var liten .
Hvor spennende det var i dagene før , og hvor oppspilt og utmattet man var på kvelden den store dagen .
Omtrent nøyaktig slik alle andre husker det fra sin egen barndom , men uten at gjenkjennelsen berører .
Det hele fortalt uten noen overraskelser - hun får til og med en kjelke .
Det blir nær patetisk når « Fritt vilt » , om berømmelsens mas , har åpningssetningen :
« Det var på den tida eg gjekk rundt i Oslo og var stappmett ! »
« Forteljingar » viser hvor nådeløst langt det er fra at små fortellinger kan fungere i en gitt sosial sammenheng , til at de kan kalles litteratur .
Underveis oppstår det riktignok noen morsomheter , men de gir aldri tekstene det løftet de så sårt trenger .
Det holder ikke at man på sett og vis blir bedre kjent med artisten Herbjørg Kråkevik ; den siden av saken krever ikke stive permer .
