Bokanmeldelse :
Nina Stibbe :
« En mann ved roret »
Romanen er en uengasjerende overklassekomedie der handlingen hviler på et meget enkelt prosjekt : å finne en ny ektemann .
En britisk overklassedame på 70-tallet opplever det utenkelige : skilsmisse og etter hvert økonomiske problemer .
Hun og de tre barna flytter på landsbygda , og må leve på avkastningen av aksjer i eksmannens firma , som det går nedover med .
Fortelleren er den mellomste datteren , og sammen med storesøsteren setter de seg fore å skaffe moren en mann som kan overta styringen ( derav tittelen ) og på nytt sikre deres sosiale status .
Mannejakten fører til mange rare møter , men er for trist til å være en forviklingskomedie .
Moren synker ned i en tilværelse av alkohol- og pillemisbruk , og har seg med hvem som helst .
De veslevoksne brevene døtrene skriver til potensielle kandidater i morens navn er søte i begynnelsen , men forutsigbare etter hvert .
Det hjelper ikke at moren har sjarm med sine sarkastiske kommentarer og produksjon av absurde skuespill .
Barna hennes vansmekter , og det er vanskelig å ha sympati med henne .
Egentlig er det vanskelig å ha varme følelser for noen av personene i romanen .
Derfor klarer jeg heller ikke å engasjere meg i døtrenes prosjekt , som hele handlingen er basert på .
Det kan ha med den coole og tørrvittige tonen til fortelleren , som ikke gir stemmen til en 11-årig jente særlig troverdighet .
Her er det aldri noe som står på spill , og leseren vet at det kommer til å ordne seg til slutt .
Imens må man lide seg gjennom morens søvngjengertilstand og hverdagslige hendelser som skoleavslutninger og veterinærbesøk .
For lesere med gode kunnskaper om britisk overklassekodeks , er det sikkert mer humor å hente ut fra teksten .
Moren er en opprører blant sine egne , men i landsbyen går hun for å være en amoralsk soss .
Hun provoserer overklassen når hun oppbevarer stettglassene sine opp ned i skapet , men jeg forstår ikke helt ironien i denne handlingen .
Det er nok flere morsomme detaljer og replikker som spiller på klassetilhørighet som går meg hus forbi .
Landsbymiljøet føles også fremmed , var det virkelig så provoserende å være skilt , lettsindig kvinne så sent som på 70-tallet ?
Kanskje språket i originalen er mer elegant og ironien kommer bedre til sin rett der .
Humoren redder i hvert fall ikke handlingen i den norske oversettelsen .
Det skjer for lite i denne boken , og personene i den engasjerer ikke .
Oversatt av Elisabeth Haukeland .
