Bokanmeldelse :
Per Arne Totland :
« Om hundre år er allting glemt »
Storpolitisk spill om Svalbard og Arktis utarter til langtekkelig agentroman .
Anslaget for denne boken er lovende :
En ukjent avtale mellom Norge og Sovjetunionen setter den norske suvereniteten over øygruppa i fare , og kan utnyttes av dagens russiske regime i deres aggressive utenrikspolitikk .
Bakgrunnen skal finnes i begivenheter på 1920-tallet , der forfatteren på kreativt vis bruker reelle historiske personer – politikere og embedsmenn – for å bygge en intrige .
Stikkord er utpressing , blant annet trues det med å « oute » den norske utenriksråden som homse .
Og baron Fritz Wedel Jarlsberg , mannen bak Svalbardtraktaten , er visstnok bifil .
For ikke å kompromittere regjeringen og dens embedsmenn , lar norske politikere seg presse til å inngå en avtale som i 2020 vil gi russerne herredømme over Svalbard .
Russernes eksemplar av det sensasjonelle dokumentet forsvinner imidlertid etter en dramatisk agentjakt i Stalins Sovjet , bare for å dukke opp nesten hundre år etter hos den norske agentens oldebarn .
Hun er prest på Svalbard , og en kveld blir hun gjenstand for pågående oppmerksomhet fra en kjekk russer .
Og da har vel den oppmerksomme leser allerede gjettet seg frem
til hvilket ærend , utover det erotiske , han er ute i .
Bokens svakhet er nettopp at det blir for enkelt å forutse hva som skal skje i neste omdreining av handlingen .
For selv om Per Arne Totland har skrevet en innholdsmessig gjennomarbeidet spenningshistorie , med både tids- og stedskoloritt og frisk litterær bruk av også dagens politiske ledere , holder ikke boken helt mål språklig .
Det blir for mange klisjeer , enkle utveier , naive replikkvekslinger og for mye patos – særlig mot slutten .
Slik har det seg at en frisk og fartsfylt start ender i en slapp og langtrukken slutt .
