Bokanmeldelse :
Jussi Adler-Olsen :
« Den grenseløse »
Jussi Adler-Olsen er en overdrivelsens mester .
Resultatet blir ikke veldig elegant .
Enda en bok i serien om Avdeling Q , og i hovedrollen nok en gang Carl Mørck og hans kollegaer Assad og Rose .
Denne gang skyter handlingen bokstavelig talt fart på Bornholm anno 2014 , der politimannen Christian Habersaat på sin siste dag i tjeneste velger avskjedsselskapet som et passende sted til å sette seg en kule for pannen .
I siste liten har han forsøkt å få Mørck og kollegaene til å interessere seg for en henlagt drapssak fra 1997 , der den unge Alberte Goldschmid ble påkjørt og drept uten at gjerningspersonen noen gang ble funnet .
Denne saken hadde opptatt Habersaat intenst siden , og nå faller det i Avdeling Q sitt lodd å se på den igjen .
Etterforskningen blir ikke enklere av at Habersaats sønn Bjarke dør like etter faren , også det ser ut som et selvmord .
Er det en sammenheng , og i tilfelle hvilken ?
Parallelt med dette introduseres vi for livet i en slags alternativ menighet av soldyrkere på Öland .
Et « naturabsorbasjonsakademi » , med en karismatisk mannlig leder som går under navnet Atu .
Rundt ham strides kvinnene til enhver tid om hans gunst , med fatalt utfall for enkelte av dem .
Det er selvsagt en tråd mellom dette miljøet og forklaringen på hva som skjedde med Alberte for 17 år siden .
Men før Carl Mørck og hans team endelig kommer på sporet , skal vi gjennom urimelig mange sider som etter mitt syn viser Jussi Adler-Olsens begrensninger som forfatter .
Det meste handler om overdrivelser .
For det første fører forfatteren et voldsomt språk med mange grove virkemidler som kommer igjen og igjen .
Et eksempel er alle misforståelsene som oppstår fordi Assad ikke behersker metaforbruk og ironi på dansk .
Et poeng som gjentas inntil det kjedsommelige .
Det samme gjelder enkelte av personskildringene .
Politisjefen er for eksempel en endimensjonal og selvskrytende stut .
Lest det før ?
Ja , nettopp .
Adler-Olsens latterliggjøring av det holistiske visvaset og resten av alternativtankegodset blant « menigheten » på Öland blir også kjedelig i lengden .
En sidehistorie om Carls medskyldighet i sin onkels død for mange år siden , virker helt umotivert i sammenhengen .
Det samme gjør plutselige tilbakeblikk på gamle Avdeling Q-historier .
Og når forfatteren på toppen av det hele må ty til de billigste virkemidler som skuddveksling ved gravkanten , folk som kaster seg utfor dødelige høyder og bortgjemte brev for å få handlingen til å gå opp , er det lov å bli både lei og skuffet .
Det er greit å være grovkornet , men ikke å være helt uten litterær spiss .
