Bokanmeldelse :
Richard Flanagan :
« Den smale vei til det dype nord »
Richard Flanagan vant fjorårets Man Bookerpris .
Det burde han ikke ha gjort .
Dorrigo Evans er en gammel kirurg og australsk krigshelt fra annen verdenskrig som lever i et ulykkelig ekteskap og forsøker å glemme fortiden ved å hengi seg til hyppige sidesprang .
Mange år tidligere satt han i japansk krigsfangenskap og arbeidet på « Dødens jernbane » i jungelen mellom Burma og Thailand , der titalls tusen fanger mistet livet .
Hans andre store ulykke i livet er at han før krigen forelsket seg hodestups i den egenrådige Amy Mulvaney , besværlig nok hans onkels kone , med en påfølgende kjærlighetsaffære preget av ulykkelige drømmer om en felles fremtid .
« Den smale vei til det dype nord » er i høyeste grad en roman om livet selv , om valg som tas og ikke kan gjøres om på .
Det er også en episk kjærlighetsroman og en til tider temmelig grafisk utleverende fortelling om hvordan krigens grusomheter setter menn på prøver som forandrer dem for alltid .
Forfatteren har uttalt at han har latt seg inspirere av opplevelsene til hans egen far , en av få australske soldater som overlevde slavearbeidet under byggingen av « Dødens jernbane » .
Flanagan skriver med en bred og tidvis ganske grov penn , som stadig veksler synsvinkel fra Dorrigo til Amy , til medfanger og japanske fangevoktere .
Dessverre fører bruken av tredjeperson til overforklarende psykologisering av karakterenes følelser – en svakhet som blir tydeligere utover i romanen , når innholdet går på tomgang og sideantallet vokser .
Når jeg for n'te gang hører om Dorrigos voldsomme ensomhet i et ekteskap uten dypere kjærlighet , nærmer det seg et triviallitterært nivå både i form og innhold .
Forfatteren stoler rett og slett for lite på leseren – et typisk tegn på en middels god forfatter – og er for bundet av konvensjoner og lettkjøpt « visdom » av typen « verden er , den bare er » .
På sitt beste har Flanagan et mandig og metaforisk blikk som fungerer :
« Han sov godt uten kvinner .
Han sov aldri uten en bok » .
I andre tilfeller blir hans metaforglade skrivelynne lettere komisk :
« Pupillene hennes var store som tinntallerkener » .
Det skal ha tatt Flanagan tolv år å få boken ferdig .
Ikke overraskende , gitt romanens store spenn i tid og geografi , og et krevende historisk materiale .
Det er tydelig at det ligger svært mye research til grunn for skrivingen , med høyt detaljnivå og overbevisende tidskoloritt .
Av en Bookerpris-vinner forventer jeg likevel langt mer , og noen litterær feinschmecker er denne forfatteren ikke .
