Bokanmeldelse :
Helen Fielding :
« Mad About The Boy »
Bridget Jones rir igjen - den gamle suksessoppskriften følges slavisk , uten ny kreativitet eller hensyn til at utgangspunktet i fortellingen nå er helt annerledes .
Roman 407 sider Kr . 349 , - Aschehoug
Vi lesere møtte Bridget Jones som en leken , selvironisk , varmhjertet , optimistisk , single , smånaiv og verpesyk kvinne .
Hun var alltid på randen av katastrofe eller fullkommen kjærlighetslykke .
Nå er hun over femti år , velstående enkefru Darcy - og småbarnsmor .
Dermed får hennes evige kaloritelling , røykesluttproblemer , neglebiterske venting på sjarmørens tekstmeldinger og generelle mangel på selvtillit en trist bismak .
Heltinnens overfladiskhet vekker mest medynk , det blir bare enda mer tragisk av de søtladne og tilfeldige minnebildene forfatteren kaster inn for å forsikre leseren om at Bridget elsket Darcy .
Romanen er også stiv og støl i språk og komposisjonen .
Oversetter Torleif Sjøgren-Erichsen må ha hatt mange kjipe dager på jobben , hans jobb er uansett ikke å spjelke alle brister i en tekst .
Den gamle suksessoppskriften følges slavisk , uten ny kreativitet eller hensyn til at utgangspunktet i fortellingen nå er helt annerledes .
Når den 51 år gamle småbarnsmoren blir hyperfokusert på nettdating , Twitter og boytoyen hun puler rundt med , og fremdeles ikke kan koke spaghetti eller takle barnas hodelus / diaré / mareritt / spørsmål , må vi motvillig nikke samtykkende neste gang hun retorisk spør om hun er en selvopptatt og elendig mor .
Umorsomt er det også at den livserfarne heltinnens eneste karriereplan nå er å selge inn et filmmanus basert på teaterstykket « Hedda Gabler » , uten å ha klart for seg hva det handler om og hvem som skrev originalen .
Jo da , lesere som allerede er blitt glad i Bridget kan nok fremdeles se henne med en viss varme og medfølelse .
Det er som å tråkke inn i et par gamle tøfler man trodde man hadde kastet :
Romanen er komfortabel i sin lettleste nummenhet , selv om språket stinker litt og dramaturgien er ganske loslitt .
Men denne leseren gruer seg til neste bok :
Fjolleriet , glemsomheten , klønetheten som før var sjarmerende , minner nå mer om sykelig demens eller undermedisinert psykiatri .
Det er å håpe at søte Bridget heretter får være i fred for sin skaper .
Og at Meryl Streep sier nei til å spille i filmen .
