Stillestående .
Noveller , 169 sider .
Kr. 349 , - .
Gyldendal
Den vågale debutromanen « Anatomi .
Monotoni » fra 2006 vant pris som kjærlighetsroman , og drøftet det frie parforholdets muligheter og fallgruver .
Denne novellesamlingen tar opp parforholdenes slutt , men fremstår uansett som en « restefest » der godbitene finnes som sist - men mye mindre friske .
De samme maniske kvinnepersonene , i stor grad forfatterens egne meta-identiteter , står i hovedsak på samme mentale sted som i romanen .
Men fysisk er de på flukt , på vandring , en evig bevegelse med indre uro som motor .
Mennene i novellene speiler det samme , som snurrebasser handler de i desperasjon , kjærlighet eller begjær - men oftere uten momentum .
Et solid unntak er novellen « Byller » , som også skiller seg ut både i valg av miljø og hovedperson .
En jeger skyter sin kone for å slippe fri fra et intimitetstyranni som for tydelig eksponerer begges egenavsky .
Den siste novellen er formet som forfatterens brev til redaktøren , der Poppys balansegang mellom det selvbiografiske og fiksjonen igjen frembydes , har ingen litterær funksjon men kan nok duge som PR-gulrot .
Hovedinnvendingen mot verket er at det ikke har skjedd særlig med hverken språk eller tematikk siden forfatteren skrev sin debutroman for nesten syv år siden .
Poppys personer var og er fascinerende lite rasjonelle og logiske , de er utstøtte også i sitt eget univers og kan by på spennende ettertanke .
Deres arroganse veksler med en sårbarhet som ofte forveksles med selvinnsikt , men nå blir alt for banalt skildret og dermed lettglemt .
De mange eksplisitte og uvanlige seksuelle handlingene blir også platte og uspennende nå , i alle fall om man har lest Poppys roman eller for så vidt Roche eller Berstad .
Kanskje skjer sammenbruddet i denne samlingen fordi forfatteren ikke makter å fylle selve novelleformen med nok kontekst / undertekst .
MAY GRETHE LERUM
