Heftig harselas
233 sider .
Kr. 349, - .
Samlaget
Arild Rein tar balletak på leseren , men glipper taket .
Denne romanen fortelles av en likhund ved navn Harry .
Vi er i Oslo vinteren 2021 , og det er et sted du ikke har lyst til å være .
En voldsom epidemi har startet i drabantbyene .
Zombielignende horder omringer Stortinget der de folkevalgte har forskanset seg .
Harrys rapport fra politikernes handlinger , levner lite håp for fremtiden .
Det knulles og bedrives perversiteter over en lav sko , alt går temmelig rett nedoverbakke .
Arild Rein er kjent for « Stavangertrilogien » , en serie samfunnskritiske romaner om småkjeltringer , skrevet i en stil som har blitt kalt « kioskdostojevski » og en miks av Louis Ferdinand Céline og Marki de Sade .
Nevnes kunne kanskje også Michel Houellebecq , for det er noe fransk ved Reins ofte burleske virkemidler .
Han blander høyt og lavt , denne gang er tittelen lånt fra Immanuel Kant .
Reins satiriske overskudd og ofte slapstickaktige bæsj-og-promp-humor skåner hverken kristne eller muslimer .
Han slår til alle kanter , både folket og de folkevalgte får gjennomgå for sin dumhet .
Romanens nihilistiske geip til verden går sånn :
« Eg likar menneskene best når dei ligg til sengs og lir , då plagar dei ingen .
Er krapyla sunne og friske , er dei berre vonde , dumme og jævlige » .
Det er en tekst drevet av språklige utbrudd , ikke handling .
Fyllerapene mot verden oser opp fra boksidene :
« Å formora seg er en sjukdom .
Det er altfor mange krek som kravler rundt på denne lemenlorten me bur på » .
Det er som å lese en aforisme av den franske filosofen Cioran .
Igjen altså , en franskmann .
Bakenfor hele den beskyttende satiriske innpakningen og alle de stygge ordene , finnes det en dypere samfunnskritikk i her ?
Antagelig .
Men egentlig er boken i sin kjerne både en kritikk og en hyllest .
Det finnes land der en forfatter ville ha blitt halshugd for å skrive det Rein skriver .
GABRIEL MICHAEL VOSGRAFF MORO
