Langelands kalkun
Henrik Langelands nye roman « Verdensmestrene » ligner en kalkun .
Overfôret , men neppe flygedyktig .
Forfatteren legger listen høyt når han allerede før handlingen begynner kan fortelle sin « kjære leser » at dette skal være første bind i en større romansyklus om fire familier i Oslo på 1980- og 90-tallet .
Det er vel neppe grunn til å lure på om Langeland har lest Roy Jacobsens « Seierherrene » før han satte i gang .
Omdreiningspunktet i « Verdensmestrene » er Ski-VM i Oslo i 1982 , og den ikoniske hendelsen da Brå brakk staven .
Med dette som utgangspunkt blir vi introdusert for den tolv år gamle hovedpersonen Lars Meltzer , som bor i ekte Hemingland på Oslo vest .
Familiemiddagene i denne slekten , som løper over et uendelig antall sider , bringer tankene hen på Johan Borgens « Lillelord » -bøker .
Og det er i grunnen ganske betegnende , for hvis det er noe denne romanen mangler så er det ekte originalitet .
Den virker tenkt og konstruert , den drukner i en mengde utmattende og deskriptive detaljer , og fleste personene vi møter er skildret utenfra .
Ikke opplevd innenfra .
Særlig gjelder det foreldrene og andre voksne , de er enten pappfigurer eller rene karikaturer .
Tre andre familiekonstellasjoner er også med i handlingen .
Langeland er noenlunde på hjemmebane når det gjelder den kulturradikale familien til Simone Bugge Kristoffersen i Husebygrenda .
Riktig ille blir det når han skal skrive om arbeidersønnen Remi Halvorsen fra Oppsal , og den indiske innvandrergutten Amar Singh som er bosatt på Haugerud .
Her er klisjeene så tykke at resultatet ganske enkelt blir nedlatende .
Best på skog
Føy til et sosialt budskap som blir hamret inn med firetoms spiker , blytung symbolisme , pompøse metaforer og noen stivbeinte gamle AP-pamper som skal utgjøre politisk « tidskoloritt » - da begynner det å ligne en ekte kalkun .
Men Langeland er god til å skrive om skog .
Det skal han ha .
