Lykke til neste gang ! :
Bokanmeldelse :
Ketil Bjørnstad :
« Åttitallet »
« Åttitallet » av Ketil Bjørnstad har ikke samme gnist og trøkk som de to foregående bøkene i serien .
Det måtte trolig skje .
At en av bøkene i et større bokverk ble midt på treet , en mellombok .
Denne gangen spriker stoffet for mye .
Kanskje må han inn i 1990-tallet for å hente tilbake kraft og konsentrasjon .
Lest ?
Ketil Bjørnstad ville kaste vinglass i ansiktet på Dagblad-anmelder
1980-årene var opplagt viktige år for Ketil Bjørnstad .
Han er fortsatt bosatt med « den andre » på Sandøya utenfor Tvedestrand .
Hun vil ikke skrives inn i romanverket , men Bjørnstad omtaler henne med varme og kjærlighet – det er flott gjort .
Riktignok gifter de seg - nesten i en bisetning - langt ute i romanen .
Og det er mangt som bærer bud om et annet privatliv – i neste roman .
Forrige tiår :
Terningkast 5 : Bjørnstads « Syttitallet »
Bjørnstad skriver flere bøker gjennom dette tiåret , deriblant om bohemenes Oda , og han skaper musikk med en rekke artister .
Treholt-saken tenner en flamme og bringer Bjørnstad inn i en ny krets mennesker , trusler og nytt politisk engasjement .
Han sliter med matforstyrrelser , tankene kretser intenst om moral og løgn , og han sliter tidvis med økonomien .
Det er jappetid og overgangstid , Muren faller – Bjørnstad er aktiv overalt .
VG+-intervju med Bjørnstad :
– Jeg stakk fingeren i halsen
Det er et tiår der han møter kritikk – ja mange navngitte anmeldere får gjennomgå i romanen .
Denne anmelder tenker at Bjørnstad kunne vært stor nok til å la kritikken hvile , heller forklart sine prosjekter både i metode og konsept , og holdt seg i romanen dette tiåret , ikke skrevet så mye ut fra utsynet ved den skrivepult han nå sitter ved - i 2017 .
Den store romankrangelen :
Vigdis Hjorth brøt med familien
Ketil Bjørnstads ambisiøse bokverk om tiårene i sitt liv , med den varme undertittelen « Verden som var min » , er fascinerende .
Helt fra starten har det dog vært et nesten hasardiøst prosjekt – å levere en bok i året om hvert tiår fra 1970-tallet av og fram til tiår som mannen selv ennå ikke har gjennomlevd .
Det som har fascinert underveis , og imponerer fortsatt , er at Bjørnstads egne arkiver , ikke minst hans egne 7. sanser og kalendere , har gitt en nøyaktighet i tid og sted , reiser og nattlige samtaler og alskens morsomme og alvorlige hendelser som har berørt Bjørnstad .
I tillegg har han nedlagt research for å gjenskape tidskoloritten ved ulykker , drap og alskens hendelser i verden for øvrig .
Siste :
Jo Nesbø ba om å bli fjernet som Snømannen-produsent
Her kan man saktens pirke i hva Bjørnstad har brukt som kilder , hva han har valgt , og hva han har utelatt for å gi et samtidsbilde .
Det er ikke noe hovedpoeng for denne leser , ut over at det er for mange slike hendelser som forblir « utenpå » -tekst .
Et kresent utvalg ville fungert bedre .
Men samtidig blir også lesningen av 1980-tallet en minnebok , ja – det skjedde da !
Slik var det !
Og det er jo nettopp her Bjørnstad har fascinert leserne .
Med gjenkjennelse , varme , ærlighet , naivitet , politisk oppvåkning .
Denne anmelder var fascinert av oppvekstskildringene fra 1960-tallet , og ikke minst det heftige 1970-tallet der Bjørnstad slo igjennom på alle fronter .
Alvoret på 1980-tallet til tross , Bjørnstad spenner for vidt denne gangen .
Enn om han hadde kuttet ned 2 - 300 sider og gått spissere og strammere inn i det som rev i ham dette tiåret .
Bjørnstad forteller om alle de berømte forlagsfolk som ga ham innspill og motstand på 1980-tallet , ja motstand og kutt kan gjøre underverker inn i det neste tiåret .
Lykke til neste gang .
Anmeldt av :
Guri Hjeltnes
