Bokanmeldelse :
Jodi Picoult :
« Det store i det lille »
Denne romanen av Jodi Picoult er under filmatisering med Julia Roberts og Viola Davids i hovedrollene - og selv sier Picoult at alle Trump-tilhengere bør lese den .
Som afroamerikaner har fødselssykepleier Ruth Jefferson måttet bevise hva hun er god for hele livet , og gjennom hard jobbing greier hun å få seg en solid utdannelse og jobb på et sykehus hvor hun er anerkjent .
Hun bor i et rekkehus i en hvit bydel , og hennes 16 år gamle sønn gjør det bra på skolen .
Men så krysser Ruths veier med Turk Bauer , som kanaliserer sin indre smerte i et intenst hat mot jøder og fargede .
Han nekter Ruth å komme i nærheten av sin nyfødte sønn og får Ruths sjef til å legge et notat om dette i guttens journal .
Da gutten senere får hjertestans , og Ruth er alene på avdelingen , oppstår en situasjon som får etterspill i rettssystemet og som truer med å legge alt Ruth så møysommelig har bygget opp , i grus .
Piccoult har spunnet en hjerteskjærende historie rundt et tema hun er tydelig engasjert i :
Rasisme .
Det er særlig scenene fra sykehuset , og senere rettssaken som gjør inntrykk , men Piccoult er også god på å løfte fram de små tingene i karakterenes hverdag og skape varme og levende scener .
Det blir imidlertid for mange scener og detaljer som ikke tilfører handlingen noe nevneverdig , teksten burde vært kuttet ned for å intensivere driv og leserens engasjement .
Handlingen blir også til tider for stereotyp , dette gjelder blant annet for Ruth som er en for konstruert karakter og hvis motivasjon ikke alltid er troverdig .
Da er Turk langt mer spennende .
Den kvinnelige advokaten , Kennedy , gjør ikke nevneverdig inntrykk .
Dette kan endre seg i den bebudede filmversjonen , hvor Julia Roberts skal spille rollen som rettferdighetens forkjemper .
Picoult har et ønske om å fremstille verden som mer enn svart og hvit , og lesesirkler vil kunne finne mye å ta tak i her .
Bokens tydelige budskap er både dens styrke , og svakhet .
Picoult bruker en rekke dramatiske og voldsomme metaforer og symboler .
Historien er så sterk i seg selv at flere av de litterære virkemidlene burde vært tonet ned .
Da for eksempel Ruth føres inn i rettssalen i ført nattkjole , hodetørkle og lenker , som et symbol på alle dem som i tidligere tider fikk friheten revet bort , blir Picoult for overtydelig i sin iver etter å overbevise leseren .
Slutten av boken kommer dessuten for brått på og bærer preg av for mange klisjeer , og den føles ikke troverdig .
Boken fungerer som lettlest underholdningsroman til ettertanke , ikke minst rundt temaet utilsiktet rasisme , men forfatteren blir for opptatt av sitt politiske budskap - og det lider historien , og formidlingen av denne , av .
Anmeldt av :
Elin Brend Bjørhei
