Syltynne saker :
Bokanmeldelse :
Jørgen Brekke :
« Alle kan drepe »
Det er ikke akkurat noe gledelig gjensyn med politimannen Odd Singsaker forfatter Jørgen Brekke kan tilby oss i denne boken .
For dette er ærlig talt syltynne saker .
Samtidig som kona hans er i ferd med å nedkomme , blir Trondheims egen politihelt Odd Singsaker involvert i etterforskningen av drapet på litteraturviteren Tore Harran .
Han er funnet grundig tatt av dage og med øynene fjernet .
Fikk terningkast 5 på forrige bok !
For den uoppmerksomme leser :
Dette skal altså symbolisere noe !
Er det da kona , kollegene eller noen andre som har motiv for å ta den stillfarne Harran av dage ?
Eller ligger løsningen et sted i mannens fortid ?
Ja , nå slipper vi for så vidt å lure så lenge på det , for store deler av boken er et tilbakeblikk til sommeren 1992 , der en gjeng norske , finske og svenske ungdommer møtes mens de har sommerjobb sammen på et sykehjem i Norrtälje .
Og mon tro om det ikke er disse ungdommene vi etter hvert treffer igjen i løpet av nåtidshandlingen .
Fått med deg ?
Norsk forfatter har solgt bøker for 100 millioner kroner i Tyskland
Brekke har åpenbart ønsket å skrive en slags metakrim , der en kriminalroman med samme tittel som denne , og skrevet av en viss Anthon Bruun , spiller en selvstendig rolle i handlingen .
Også noen Shakespeare-referanser hører med .
Høylitterære referanser hjelper imidlertid lite , det er og blir banale saker Brekke her varter opp med .
Persontegningene er også ganske så flate .
At Odd Singsakers nærmeste « medhjelper » er nymfoman og taekwondo-ekspert blir bare tåpelig , selv om det sikkert er « morsomt » ment .
Boken er for øvrig så overforklarende og full av frampek at det i seg selv tar kverken på enhver spenning .
Jørgen Brekke skriver stort sett hverdagslig og ukunstlet , enkelt og rett frem .
Men av og til går metaforbruken helt av skaftet , som i denne skildringen av en soloppgang :
« Landskapets dis , en gjennomsiktig bluse hengt til tørk i trekronene , draperte svabergene i skjøre folder .
Med en langsom skruball kom solen over hustakene » .
Det er heller ikke godt å si hva forfatteren mener med en formulering som denne :
« Han utstrålte solid fagkunnskap og svak virkelighetssans » .
Siste bok :
Mesterlig barnebok av Gaute Heivoll
Kanskje er det bare jeg som har misforstått .
Kanskje er det forfatterens intensjon å skrive dårlig , som en slags metakommentar til ett eller annet .
I tilfelle har han lykkes .
Anmeldt av :
Sindre Hovdenakk
