Anmeldelse av Michelle Obama « Min historie » :
Varm og svulstig
Michelle Obama er best når hun skriver om de nære ting .
Da det skjedde for ganske nøyaktig ti år siden , var det nesten for godt til å være sant :
En farget , liberal demokrat ble valgt til president i USA .
Ved sin side hadde han Michelle Obama , og sammen fornyet de imaget til Det hvite hus på en måte som vi må tilbake til Kennedyene for å finne maken til .
I dag er det Obama-parets radikale motsats som residerer i 1600 Pennsylvania Avenue , og raseriet mot Donald Trump er fremdeles merkbart når Michelle Obama nå utgir boken om sitt liv .
At hun reagerte sterkt mot Trumps antydninger om at Barack ikke var ekte amerikaner er mer enn tydelig , og det virkelig gløder når hun skriver om hans mildt sagt mannssjåvinistiske holdninger .
I boken legger Michelle Obama heller ikke fingrene imellom når hun skildrer reaksjonen sin valgnatten for to år siden , da det var klart at Trump ville vinne :
« Angsten hardnet til frykt » , skriver hun om mannen hun også karakteriserer som en misogynist .
Det er i slike partier , når hun tillater å la engasjementet og temperamentet sitt slippe opp til overflaten , at Obama er best som forfatter .
Men « Min historie » er ikke et politisk manifest , det er en ganske levende fortalt , men i overkant kontrollert , beretning om klassereisen til Michelle LaVaughn Robinson fra South Side i Chicago som ble student ved prestisjeuniversitetet Princeton , og senere en vellykket ung advokat .
Anmeldelsen fortsetter under bildet .
En sommerdag blir hun introdusert for jusstudenten hun skal være veileder for .
Han heter Barack Hussain Obama , han er tre år eldre enn henne og han har en personlighet som hun forelsker seg dypt og varig i .
Derfra og ut er resten av historien for så vidt kjent nok .
Den unge mannen med bred erfaring fra frivillighetsarbeid staker snart ut en politisk karriere som krones med to perioder på Det ovale kontor .
Michelle Obama må finne sin måte å fylle førstedame-jobben på , og hun engasjerer seg mot overvekt hos barn , for utdannelse for jenter og andre ganske uangripelige saker .
I god amerikansk stil kan Michelle Obama bli både høystemt , svulstig og pompøs i partier , for en pietistisk norsk leser kan det minne sterkt om selvskryt når man leser om alle de prektige holdningene hennes .
Det hjelper heller ikke at boken mot slutten er preget av gjentagelser .
Da er det faktisk mer interessant å lese de varme portrettene av foreldre og besteforeldre , som alle i større eller mindre grad fikk merke den strukturelle rasismen i det amerikanske samfunnet på kroppen .
Her viser Michelle Obama seg som en klartenkt og klok kvinne .
Oversettelsen er delt på to , det har muligvis gått fort og her og der har man sluppet gjennom språklige underligheter :
Reverend er for eksempel en prestetittel , ikke et egennavn , « visepresidentvalgkamp » er et nytt ord for meg , og en setning som « Den vidstrakte himmelen i hjernen hans » er vel heller ikke akkurat godt norsk .
Men slike skjønnhetspletter må man kanskje bare regne med i en bok som i kjent amerikansk tradisjon er minst 100 sider for lang .
