Erik Rudeng legger seg paddeflat for borgerskapet i « Konsulens døtre »
Glansbilder og tomme ord .
Wiel-slekten innvandret fra Danmark til Norge sent på 1600-tallet , den spredte seg som kapitalismens tentakler i de enorme skogsområdene på Østlandet og ble til langt inn i forrige århundre sittende som en elite av velhavende godseiere , trelasthandlere , skipsredere og industrigründere .
Dynastiet fikk makt og innflytelse i Halden da Mads Wiel i 1813 opprettet et bomullsspinneri i Tistedalen , kjent som landets første moderne industribedrift .
Noen år etter bygde han « Kongegården » på Wiels plass midt i Halden , et elegant og iøynefallende palé , der « konsulens døtre » noen slektsledd senere skulle vokse opp i privilegerte forhold – før de med « etablerte ektemaker » , som forfatteren uttrykker det , flyttet til Oslos vestkant .
Inn i Aschehoug
Den ektemake som i ettertid skulle bli mest kjent og best etablert var Halden-filologen William Nygaard , som gjennom ekteskapet med konsuldatter Constance kjøpte seg inn i Kristiania-forlaget H.
Aschehoug & Co . Senere skulle søsteren Calla bidra med ytterligere kapital skapt av Haldenvassdragets skoger , slik at svigersønnen Johan Grundt Tanum kunne overta tidligere Aschehougs Boghandel på Karl Johan .
Som igjen skulle medføre at to av konsul Wiels oldebarn , Anne Carine Tanum og William Nygaard d. y. , i nyere tid kom inn i ledelsen for henholdsvis Norges mest lønnsomme bokhandlerkjede og Norges største forlag .
Ennå i dag ligger Wiels plass sentralt i Halden .
Nei , det ble aldri noe av dette med omdøping til « 25. septemberplassen » som minne om folkeavstemningen mot EU i 1972 , slik Dag Solstad forslo i sin roman et par år seinere – der navnet Wiel levnes liten ære :
« Hva har denne Wiel gjort som er så stort at folket skal ære ham med å kalle opp åpne plasser etter ham ?
Ingenting .
Wiel-familien har utsugd folket i Halden i alle år .
Den har levd på stor fot på arbeidsfolks slit i Halden . »
Erik Rudeng , derimot , omtaler Wiel-ene i servile , forblommede vendinger .
Om konsulen heter det at « han tilførte byen et bredt samfunnsmessig og kulturelt perspektiv . »
Hva nå dette måtte bety på norsk .
Hustruen var visstnok kjent for sitt varme hjertelag overfor høy og lav .
Familien levde , får vi vite , « i en kontrollert harmoni » .
Hinsides
I en billedtekst til et fotografi av arbeiderne på Torp bruk fremhever Rudeng at Wiel-ene oppførte solide arbeiderboliger , dog uten å tilstrebe « sosiale ordninger hinsides det vanlige . »
På side 204 får vi til gjengjeld vite at konsulen , som i 1859 stiftet Saugbrugsforeningen , « verdsatte patriarkalsk hygge » .
Og da er vi ennå ikke halvveis i dette konglomerat av en bok .
Men vi er i det minste ved et vendepunkt , for her dør konsul Andreas Wiel , og han etterlater seg 3,4 millioner kroner – nok til å bygge tre Storting – som deles av de fire døtrene Alette , Calla , Petra og Constance , samt sønnen og gromgutten Mads .
De representerer en generasjon der kvinnene omsider arver like mye som mennene .
Året er 1900 og nå skal Rudengs bok i første rekke handle om « firkløversøstrene » , ettersom arven etter konsulen kom til « å utløse nye initiativer og prosjekter » .
Det betyr kjøp av nye , enorme eiendommer , utenlandsreiser og veldedighet – og for søster Alette en insistering på å bli omtalt som Hennes Nåde , i hvert fall så lenge hun oppholdt seg på Finnskogen .
Med årene og alderen vier søstrene livet til reiser , slanking , sanatorieopphold og kurbad .
Om Alette skriver Rudeng at hun på sine eldre dager likevel opprettholdt « sin air av ‘ grand dame ’ » .
Samrøre med NS
Rudeng gjør sitt beste for å framstille « søsterfirkløveret » som noe i retning av storborgerskapets rødstrømper , de hadde « emansipasjonstrang » , heter det .
Virkeligheten var at konsuldatter Petra ble innvalgt i Asker herredstyre for Frisinnede Venstre , kjent for sitt samrøre med Nasjonal Samling på 1930-tallet .
Han pretenderer å gi et gruppeportrett av en borgerlig familie på øverste sosiale nivå i Halden , riktig nok ikke tilhørende den nasjonale elite , slik forfatteren uttrykker det , på høyde med Wedel Jarlsberg og Løvenskiold .
Men avgjort ikke en del av småborgerskapet .
Ifølge Rudeng har vi her å gjøre med en solid borgerlig familiehistorie under industrikapitalismens gjennombrudd .
Denne historien er vel verd å beskrive .
Problemet med boka « Konsulens døtre » , som for øvrig mangler en tilfredsstillende bibliografi , er at Erik Rudeng , tidligere SV-er og Fritt Ord-direktør , betrakter dette halvglemte , gamle borgerskapet fra en paddeflat posisjon .
Sånn sett kunne ikke den herskapelige Toppen Bech gjort det verre .
