Skamløst selvskryt
Forlaget burde spandert en biograf på Drevland .
BOK :
« Det er ikke mulig for meg å øyne noe av glede der fremme .
All glede har blitt frarøvet meg » , skriver Drevland mot slutten av « Litt privat » .
Hennes skjebne gir all grunn til sympati .
Denne boka er ikke strategisk i så måte .
Det er sjelden jeg har lest en selvbiografi som er så full av intetsigende fraser om andre , og så helt uten måtehold når det gjelder å ramse opp egne fortreffeligheter .
« Litt privat » skal ha vært planlagt lenge før saken mot Drevland kom opp .
Drevland forteller at Aschehoug hadde kontaktet henne for å få « fortellingen om jenta fra Nordland som utdannet seg til sykepleier og endte som ordfører i Bergen ? »
At det nå har blitt bestselgerstoff om en eks-ordfører som er siktet for grov korrupsjon , er sikkert ikke Aschehoug imot .
Men her har de vært for grådige og kjappe .
Boka er rotete og ustrukturert , litterært sett svak og innholdsmessig direkte pinlig .
Boka åpner med saken .
Der er det lite nytt .
Om Drevland som ble gudmor for å kjempe for Bergen , om usannheter og ukloke valg forårsaket av ekstremt privat press , med et sykt barn og en ektemann i fengsel .
Ellers består boka av Drevlands fortelling om alt som skulle til for å bygge opp det hun selv omtaler som den « sterke Trude Drevland » .
Her er hun ikke smålåten .
Vi får høre om den fantastiske oppveksten i Melbu ; der hun fikk « evnen til storsinn og romslighet » .
Om sykepleiestudiet i Tønsberg og tiden som alenemor :
« Jeg ble så inderlig og sikkert irriterende selvstendig og sterk av det .
Nok et bevis på min tilpasningsdyktighet » .
Før tiden i Oslo , med refleksjoner som at « Jeg er sikkert en underlig person .
Glad i mennesker til det vanvittige » , stadig reddet av sin « velsignende iboende humor » .
Før hun endte i Bergen og begynte i politikken .
Et engasjement forårsaket av det hun selv omtaler om sin « tydelighet og plagsomme ærlighet , intens sosiale samvittighet , sosiale evne og sterke rettferdighetssans . »
Bortsett fra de mange karakteristikkene av seg selv , går det i generelle vendinger og fraser om skøyerstreker i oppveksten , farens lune humor , ikke spesifiserte reiser til inn- og utland , og møter med utallige fantastiske mennesker .
De blir ikke spesifisert , annet enn hennes første av mange møter med Kong Harald , da « hun holdt på å dø av nervøsitet » , om fantastiske Bjarne Brøndbo , enda mer fantastiske Thorvald Stoltenberg , blomster fra Finn Schøll osv. osv .
Mot slutten nærmer hun seg igjen sin egen sak .
Her er hun forbausende ærlig om det vanskelige forholdet til ektemannen som sitter fengslet .
Men den ydmykheten vi i hvert fall ante i begynnelsen er nå helt borte .
Her er ingen anger å spore , bare bitterhet og at alt er andres feil .
Et falsk og smålig Bergen Høyre , udugelig politi , helt ubrukelig presse .
Jeg er ikke i tvil om Drevlands mange gode egenskaper og fargerike person .
Det er også hjerteskjærende når hun skriver om alt hun har mistet .
Men hvorfor i all verden har Aschehoug latt henne si alt dette selv ?
Kunne de ikke ha spandert en biograf på henne .
Dette skamløse selvskrytet er jo bare trist og pinlig .
