Anmeldelse :
Pratsomt farsoppgjør fra Vetle Lid Larssen
Selvportrettet står Larssen nærmest , ikke den vanskelige farsskildringen .
I fjor vinter døde den folkekjære skuespilleren Lars Andreas Larssen .
Nå har sønnen skrevet bok om ham .
Den handler mer om Vetle Lid Larssen enn faren .
Av ulike grunner har jeg brukt mye tid på å tenke over hva det vil si og være far og sønn de siste årene .
I den forbindelse har jeg med stor interesse lest bøker om båndene som knytter foreldre og barn sammen , i kjærlighet og strid .
Særlig to bøker har med sine nyanserte og vare skildringer belyst hvor komplisert det kan være for begge parter .
Den ene er « Meg eier ingen » av svenske Åsa Linderborg , den andre danske Hanne-Vibeke Holsts « Knud den store » , en biografisk roman om hennes selvopptatte forfatterfar Knud Holst .
Begge skriver om sine fedre uten å begå klassiske fadermord .
Ved ikke å ta et endelig oppgjør , skiller de seg fra mange mannlige forfattere som elsker sin mor over alt på jord og kjemper innbitt mot far .
Med « Hvordan elske en far - og overleve » har Vetle Lid Larssen kommet med sitt bidrag til denne utleverende sjangeren .
Konkurransen med far
Konkurransen med far
Med brå sprang i tid og rom tar Lid Larssen i korte kapitler for seg sitt liv fra han vokste opp i en trygg , venstreradikal kjernefamilie til Lars Andreas Larssen fikk Alzheimer , ble pasient og døde to skilsmisser og et samboerskap senere .
Om farens bortgang er foranledningen til boken , er det mest opprivende i fortellingen likevel skilsmissen mellom mor og far .
Den splittet familien og Lid Larssen måtte bo hos faren .
Da faren valgte en annen kvinne fremfor den 19 år gamle slyngelen , begynte sønnens opprør .
Han bestemte seg for å ta kverken på faren ved å forvandle seg til et kulturkonservativt åndsmenneske som talte og skrev propert riksmål .
I skildring av overgangen fra gutt til mann er Lid Larssen på sitt beste .
Medrivende pageturner
Medrivende pageturner
Det virker med andre ord som om forholdet mellom far og sønn har vært nært og intenst , og at alt lå til rette for en gnistrende episk skildring av konkurransen mellom dem .
I lys av de mange henvisninger til kunst og litteratur om fedre som spiser sine sønner og sønner som dreper sine fedre , ventet jeg meg tette og dramatiske beskrivelser av Lid Larssens kamp mot faren .
For store ord eller for små
For store ord eller for små
I « Hvordan elske en far - og overleve » er det også langt mellom de gripende scenene .
Nesten konsekvent tyr Lid Larssen til for store ord eller for små .
Beskrivelsene av faren er høystemte , oppjagete og overdrevne :
« Far min var en urkraft .
En vind .
En eksplosjon .
Han var som Gud Fader i Michelangelos 'Adams skapelse ' i Det sixtinske kapell » .
Unnfangelsen av forfatteren skildres med bilder som fører til at man studerer forfatterportrettet nøye :
« to uforenlige størrelser , to verdener , to ulike personligheter forenes i noen sekunder : århundrers kamp , strev og krangel smelter på et øyeblikk sammen og blir deg . »
Oneliners og visdomsord
Oneliners og visdomsord
Riktignok finnes det formuleringer som treffer og enkelte fine kapitler i romanen .
Som prologen om faren som forvirret vandrer rundt på Frogner nattestid , og som avslutningen « Blikket fra bunnen » .
Men disse er glimt og blaff , som hadde gjort seg utmerket som petit-artikler .
I den grad fortelleren reflekterer , er det i form av one-liners og visdomsord av typen « bilen er stedet for far og sønn » , « hans ånd hvilte over vannene » og « Oslo vest var ikke noe geografisk sted .
Det var en væremåte . »
Her og der er det også språklig slurv , som fører til at man stusser .
Hvordan i alle dager kunne faren få « en hel gitar slått gjennom hodet » i oppsetningen av Klaus Hagerups « Kuler i solnedgangen » ?
« Hvordan elske en far - og overleve » er derfor blitt et pratsomt oppgjør med Lars Andreas Larssen .
