Nike-gründer Phil Knight beviser at man kan skrive en interessant selvbiografi , selv om den er full av svada
Løpekongen .
SELVBIOGRAFI :
I en av scenene i « Shoe Dog » beskriver Nike-gründer Phil Knight øyeblikket det går opp for ham at løpeskoene det lille Oregon-selskapet hans produserer også kan bli store utenfor banen .
Nike selger bra til sportsutøvere , nå ser han for seg at de kan brukes av vanlige folk på gata .
På jobb .
På fest .
Hvor som helst .
Når som helst .
Det eneste som mangler er det lille ekstra .
Han ringer fabrikken .
Bestiller et parti i blått .
Det er jo det som passer aller best til jeans .
Førti år seinere står Nike for 48 prosent av all skoomsetning i USA .
Phil Knight er nummer 17 på Forbes ’ liste over USAs rikeste mennesker .
Nike er med andre ord mye mer enn bare en skobedrift .
Og når Phil Knight nå har valgt å skrive boka om sitt liv og Nikes vei til verdensherredømme , forsøker han så godt han kan å gjøre den til noe mer enn bare en selvbiografi .
« Jeg vil gjerne få dele opplevelsene mine , oppturer og nedturer , slik at unge mennesker som går gjennom de samme prøvelsene ( ... ) kanskje kan inspireres eller trøstes » , skriver han .
Derfor forteller selvfølgelig boka historien om gründersuksessen som ble startet på gutterommet hjemme hos foreldrene og endte på New York-børsen , men den har i tillegg ambisjoner om å også være en slags manual i spirituell lederskap og ei håndbok i framoverlent bedriftsstrategi .
Det funker bare sånn passe .
« Shoe Dog » er tidvis svært interessant , men dessverre aldri spesielt god , lesning .
For eksempel :
Knight er en sportsutøver , hans største mål er å vinne .
Det gjør ham til en målrettet , men likevel tvilende gründer og sjef .
Han tviler seg fram til alle sine beste beslutninger , han tar sjanser , er redd for å mislykkes , han er gjennom seksti- og syttitallet stadig på randen av konkurs .
Samtidig behandler han sine ansatte tidvis elendig , men lærer heldigvis sakte , men sikkert , av sine feil .
Han elsker løping , han elsker joggesko , og det er artig å lese om hvordan Knights kompanjong , løpetreneren Bill Bowerman , utvikler en av Nikes mest kjente såler i konas vaffeljern .
Samtidig leverer han vanvittige mengder svada .
Knight har åpenbart et ønske om å framstå som klassisk dannet , noe som hele tiden får ham til å plassere joggeskokampen i en større , og ekstremt malplassert , sammenheng .
« Jeg dro til Wien , denne skjebnesvangre , kaffeduftende korsveien der Stalin og Trotskij og Hitler og Jung og Freud en gang bodde » .
Eller fra et besøk til London :
« Jeg lot meg selv få ekstra tid i Underhuset .
Med øynene igjen manet jeg fram den store Churchill :
« Dere spør hva som er vårt mål ?
Jeg kan svare med ett ord .
Det er seier .
Seier for enhver pris » .
Hver gang Knight står overfor en viktig beslutning , eller venter på et skjellsettende svar fra en motpart , får vi passasjer som « jeg lukket øynene og gjenopplevde samtlige forhandlinger jeg hadde deltatt i igjennom livet » .
Og han leter etter sammenhenger i alt :
« Er det virkelig mer enn et geografisk slumpetreff at de eldste skoene vi kjenner til , er et par ni tusen år gamle sandaler ... som ble funnet i en hule i Oregon ?
Er det helt vilkårlig at sandalene ble oppdaget i 1938 , det året jeg ble født ? » .
Denne siste passasjen avslører det snevet av stormannsgalskap som gjennomsyrer boka .
Phil Knight tegner ikke et spesielt fordelaktig bilde av seg selv , selv om han prøver .
Heldigvis trenger man ikke å like gründeren for å trives med skoene hans på beina .
