Anmeldelse :
Oppfølgeren til « Shantaram » burde ikke vært utgitt
Parodisk blanding av Bruce Willis og Paulo Coelho .
Da australieren Gregory David Roberts debuterte med « Shantaram » ( 2008 ) , tilhørte jeg dem som ble forført av den fantastiske « Papillon » -aktige røverhistorien om bankraneren som etter mange års flukt ble sperret inne og skrev sin livshistorie fra fengselet .
Nå kommer Roberts med en 800 siders oppfølger til den bestselgende selvbiografiske romanen .
Den faller sammen som et korthus .
Det som i « Shantaram » var sjarmerende skurring ; som det forblommede språket og romantiseringen av slummen , har nå tatt helt overhånd .
Og skildringen av jeg-figuren er av det mest selvheroiserende — jeg vil nesten si klysete - jeg har lest .
Hovedpersonen Lin , eller Shantaram , er som i forrige bok til forveksling lik forfatteren selv .
Den tidligere heroinavhengige bankraneren rømte fra fengsel i Australia og søkte tilflukt i slummen i Bombay , der han ble tatt under vingene av mafiabossen Khaderbhai .
Nå er Khaderbhai død og Lins store kjærlighet Karla er gift med en korrupt lokalpolitiker .
Lin selv bor sammen med vakre og ville Lisa , og livnærer seg av å forfalske dokumenter .
Slum som kulisse
Slum som kulisse
Her er de mest forunderlige typer , mange av dem kriminelle på rømmen fra hjemlandet .
Det er den styrtrike arvingen Dennis , som ruser seg ned til en kunstig død .
Det er Abdullah , som bokstavelig talt er tro inntil døden , .
Det er palestineren Khaled , som Lin kjempet med i Afghanistan , og som nå har blitt en styrtrik , fet og falsk guru .
« Et av Indias store mysterier , og en av de største gledene ved landet , er den milde godheten til de som er aller dårligst betalt » , fastslår Lin et sted i denne boka .
Der store deler av forrige bok foregikk i slummen , fungerer den her som en kulisse for de styrtrike kriminelle .
Skal vi tro Lin , er fattigdommen i seg selv en velsignelse .
Det er blant disse lykkelige lutfattige menneskene du finner « hjertegodheten fra Indias sjel som er landets sanne fane » .
Patosfylt vrøvl
« En medfange sa en gang til meg at du ville ha vært en knall fyr hvis du bare hadde hatt litt faenskap i deg .
Men jeg ble født uten å ha det i meg , og har aldri kjent på verken ondskapsfullhet eller bitterhet » .
Dette groteske vrøvlet er egentlig en selvrealiseringsreise , der de blodige actionscenene er krydret med luftige visdomsord , som synes å være inspirert av floskelkongen Paulo Coelho .
De er like patosfylte som de er meningsløse ;
« Og i det øyeblikket sto det helt klart for meg :
Det vi hadde sammen , var alt vi noensinne hadde vært , eller kunne bli . »
Dette er bind to av en planlagt trilogi .
Da vil jeg håpe at noen holder Roberts i ørene , før han snakker helt i stykker den sjarmerende røverromanen « Shantaram » .
Noen suksessforfattere skal kanskje bare skrive den ène boka .
