Anmeldelse :
Jørgen Brekke vil så mye at han oppnår ganske lite
Burde halvert materialet .
ANMELDELSE :
Jørgen Brekke skriver kriminalromaner i en sjanger som for noen år siden var umåtelig populær , men som det nå kan virke som er litt på hell .
Sjangeren fikk sitt oppsving med Da Vinci-koden .
Her hjemme er Tom Egeland dens fremste våpendrager .
Og altså Jørgen Brekke , som tidligere har skrevet flere gode romaner .
Odd Singsaker møter Francis Bacon
Operert for hjernesvulst
Operert for hjernesvulst
Med så blir et avkappet hode funnet på toppen av den 18 meter høye Olav Tryggvason-statuen i byen , og det rituelle drapet gjør at han ombestemmer seg .
Singsaker iverksetter en etterforskning som tar ham til London og til et hemmelig brorskap som kaller seg Hjelmens riddere .
Brorskapet har utspring hos universalgeniet Francis Bacon , som på 1600-tallet , like før sin død , fikk trykket opp ett eneste eksemplar av en hemmelig og kodet bok .
Mye tyder på at boken er årsaken til drapet i Trondheim , men hvorfor ?
Hvem er det egentlig som står bak ?
Og hva forteller de hemmelige kodene ?
Gemyttlig og bedagelig
« Paradisplaneten » holdes i en gemyttlig og tone og et bedagelig tempo , den inneholder et mylder av karakterer , fortellerperspektiver og tidsnivåer , og alt dette gjør at det tidvis er vanskelig å holde oversikten .
Dessuten blir det aldri særlig spennende , Brekke klarer ikke å la sine karakterer uttrykke alvoret i situasjonene de blir stilt overfor .
Singsaker virker like rolig når han stirrer inn i eggen til et sylskarpt sverd fra 1500-tallet som når han drikker sin morgenakevitt .
Jørgen Brekke ville antakelig tjent på å halvere sitt materiale og bruke den tiden han sparte på å rendyrke spenningen i det som var igjen .
