Anmeldelse :
Olav Løkken Reisop har skrevet en utmattende roman om en kveld i dårlig selskap
Misantropisk middag .
I sin første bok « Pastisj » hermet , hyllet og skrev Olav Løkken Reisop videre på verk signert samtidskulturelle størrelser som Solstad , Kjærstad , Bergman og Von Trier .
Hans nye bok « Grandiosa » er en norsk tretti-år-etter-variasjon over Thomas Bernhards « Trær som faller » , tidvis tett på originalen både i språk og innhold , og ytterligere understreket av at Reisops romanfigurer diskuterer Nationaltheatrets oppsetning av teaterversjonen av Bernhards roman .
Mens Bernhard led seg gjennom en middag omgitt av Wiens kulturelite , innser Reisops jeg-forteller Nikolai for seint at han har glemt å melde avbud til velstyret i borettslagets årlige middag .
Som i dette tilfellet finner sted i den prangende arkitekten Rolf Slependens prangende toppleilighet bygget oppå en toppleilighet .
Norske hus og hjem
Norske hus og hjem
Som tittelen antyder , det handler om smak — forstått som god , dårlig , og påtatt .
Om bestikk og kjøkkeninnredning og ikoniske designerstoler , Nesbø-romaner , klappekutyme i teateret , og om hvordan de færreste mennesker , ifølge Nikolai , er i stand til å føre en intelligent samtale .
Gjennom en belærende og ekstremt nitid indre monolog , iblant brutt opp av dialog , iblant henvendt til leseren , dissekerer Nikolai kvelden , middagsgjestene og seg selv .
Det blir raskt monotont og forutsigbart .
Det er mer interessant når Reisop , som er utdannet arkitekt , skriver om arkitektur .
Når Nikolai lar seg begeistre av en artikkel signert en umoden Dagblad-journalist , er det sin egen artikkel fra 2013 om nettopp Barcode og arkitekturens etiske og sosiale forpliktelser , eller i dette tilfellet mangelen på sådan , forfatteren siterer .
I likhet med Nikolai , er forfatteren ingen fan av de monumentale byggverkene som først og fremst fremmer arkitektens ettermæle , og taler i stedet for vanlige hus , og byrom som er gode å bo og være i .
I romanform kan han dessuten dra på og la hovedpersonen omtale operahuset som et stykke skinndemokratisk arkitektur , livløs som en sammensunket ostesuffle , og Barcode som en råtten tanngard og Oslos pinligste skue .
Mett og matt
Mett og matt
Forfatteren slenger flere litterære forbilder på bordet , og kommenterer via Nikolai rett som det er sitt eget prosjekt , og kan sannsynligvis argumentere for alle valgene han har tatt .
Men det er vanskelig å finne gode argumenter for å oppfordre leseren til å investere så mye tid som denne boka krever .
Selv lukket jeg den og kjente at jeg delte hovedpersonens lettelse over at måltidet endelig var over .
•
Olav Løkken Reisop er anmelder i Dagbladet , derfor anmeldes boka av en ekstern skribent .
