Anmeldelse :
Vaklevoren holocaust-teori fra Timothy Snyder
Lover helt ny og revolusjonerende forståelse av holocaust , men serverer en tynn suppe .
Den amerikanske historieprofessoren Timothy Snyder skapte store bølger med sin forrige bok , « Dødsmarkene » i 2010 .
Der tegnet han et panorama over den uhyrlige volden som fant sted mellom 1933 og 1945 i det området som lå i klem mellom Nazi-Tyskland og Sovjetunionen : Polen , Hviterussland , Ukraina og Baltikum .
I disse « dødsmarkene » drepte de to regimene til sammen rundt 14 millioner sivile før og under andre verdenskrig — svimlende tall .
Kjernen i prosjektet til Snyder , som er ekspert på Polen og Ukraina , var å vise hvordan Stalins og Hitlers « morderiske politikk » overlappet i både mål og metoder .
Hans sentrale , og ideologisk drevne , tese var at Hitlers brutalitet i « the Bloodlands » var en forlengelse av den brutaliteten Stalin allerede hadde utvist i det samme territoriet .
Det store problemet var hvordan Snyder avgrenset det historiske « rommet » han skapte .
Hvorfor starte i 1933 ?
Hvorfor utelate den russiske borgerkrigen ?
Eller millionene som døde i hungersnøden i 1921 - 1922 ?
Hva med pogromene fra 1903 - 1907 ?
Innvendingen var også geografisk :
Hvorfor ikke ta med for eksempel Finland ?
Forsvar av forrige bok
Forsvar av forrige bok
Snyders nye bok , « Svart jord .
Holocaust som historie og advarsel » , må leses som et forsvar for den forrige .
Men han lover også mer .
Mye mer .
Boka kommer ut på 15 språk samtidig og er blitt solgt inn som et revolusjonerende nytt blikk på materiale « vi trodde vi kjente » , basert på « et vell av nye kilder » , i en « episk fortelling » med urovekkende « advarsler » for dagens verden .
Boka har allerede rukket å utløse skarpe debatter i fagmiljøene og er derfor « must read » for alle som vil henge med på feltet .
( De som forventer en medrykkende populærhistorie vil nok legge den raskt fra seg .
Dette er for spesielt interesserte . )
Ifølge Snyder har historikerne oversett at Hitler var drevet av « økologisk panikk » , at hans mål først og fremst var å sikre den rike matjorda i Ukraina ( derav tittelen Svart jord ) .
Det pussige er at vi aldri blir presentert for noen gjennomgang av et nytt « øko-panikk » -perspektiv , vi får bare løsrevne påstander her og der i den 400 sider lange teksten , av typen « kampen mot jødene var økologisk » .
At Hitler var ute etter de bølgende kornåkrene i øst , og at han så på det som tyskernes rett å kolonisere « det ville Østen » på samme måte som hvite nybyggere i sin tid hadde kolonisert « ville Vesten » , er gammelt nytt .
Snyder bringer ingen nye kilder eller nye tanker til denne , mildt sagt , veletablerte forståelsen .
Tilintetgjorte stater
Tilintetgjorte stater
Først kom Stalin og eliminerte den politiske eliten og de statlige institusjonene , så kom Hitlers invasjon av de samme områdene i juni 1941 .
Holocaust , hevder Snyder , forutsatte « statsløse soner » der Stalin allerede hadde herjet .
For å bygge opp resonnementet , sammenlikner han to land :
Estland og Danmark .
I Estland , et av landene som ble okkupert av Sovjet i 1939 i tråd med Molotov-Ribbentrop-pakten , var staten allerede « tilintetgjort » ( vi får aldri noen definisjon av hva Snyder legger i det ) da tyskerne rykket inn .
Danmark derimot « ble ikke utsatt for sovjetisk invasjon , landets eliter ble ikke berørt av sovjeternes praksis med masseskyting og deportasjon » .
I Snyders versjon av holocaust er gjerningsmennene først og fremst tidligere Sovjet-kollaboratører , som angrer når tyskerne kommer , og som peker ut ( og villig dreper ) jødene for å skyve kollaborasjonen over på dem .
Det er dette som skal forklare at 99 prosent av de estiske jødene ble drept , mens 99 prosent av de danske jødene overlevde .
( Det riktige tallet er 95 . )
Påfallende faktafeil
Påfallende faktafeil
Teksten inneholder en rekke påfallende faktafeil , og refererer bare én kilde , en utdatert artikkel fra 1987 .
Men viktigere :
Hvis man bytter ut Danmark med for eksempel Norge , faller det vaklevorne resonnementet sammen .
I Norge ble cirka 40 prosent av jødene utryddet , i et land som verken hadde angrende sovjet-kollaboratører eller var en « statsløs sone » preget av « anarkistisk kaos » .
Som i de fleste tyskokkuperte land i Vest-Europa ble de norske institusjonene nazifisert ovenfra , men ikke tilintetgjort .
Det var det eksisterende statsapparatet som — under tysk diktatur — gjorde deportasjonene til gasskamrene mulig .
Snyder prøver å lage en storslått , helhetlig teori for en prosess mot jødene som så veldig ulik ut i ulike land .
Men det henger ikke på greip , og Snyder virker merkelig ute av kontakt med de mest relevante fagdebattene i dagens Holocaust-forskning .
Den slette norske oversettelsen ( for eksempel hyppig bruk av « så absolutt » ) hjelper ikke på leseropplevelsen .
