Anmeldelse :
Jostein Gaarders første voksenroman på åtte år lykkes ikke helt
Om en lektor som går i begravelser for fremmede .
Det er tomt i livet til Jakop , hovedpersonen i Jostein Gaarders nye roman « Dukkeføreren » .
Gymnaslektoren er rundt seksti og bor alene etter et kortvarig ekteskap .
Jakops eneste nære fortrolige er Pelle ; en hånddukke som har fulgt ham fra barnsben .
For å bøte på suget etter virkelig samtale og samvær har Jakop funnet en slags løsning :
Han går i begravelse til fremmede og varmer seg på de sørgendes fellesskap .
Den fremmede
Den fremmede
Brevet og romanen er Jakops forsøk på å forklare for Agnes , og kanskje også for seg selv , hvem han er .
Jakop forteller om begravelser der han skamløst dikter og lyver på seg et bekjentskap til avdøde , om oppveksten som et « utskudd » « fra en vanstelt bondegård i Hallingdal » , og om tida som hippie i Slottsparken på syttitallet .
Hvor hen ?
Hvor hen ?
Jakop er en lidenskapelig lingvist og benytter enhver anledning til å pensle samtalen inn på den indoeuropeiske språkfamilien .
Ikke sjelden virker dette søkt i sammenhengen , til tross for at Gaarder underbygger Jakops betatthet :
« Og hvorfor er jeg besatt av slike språklige slektskap ?
Svaret er nesten pinlig enkelt :
Annet slektskap har jeg ikke å vise til . »
Utlegningene om språk og ordopprinnelser virker ofte ikke velintegrert og naturlig .
Derimot synliggjør romanen at det kan være langt fra lærde samtaler til levende tekst .
Det er svakheten som gjennomsyrer boka :
« Dukkeføreren » fremstår som stiv og konstruert , heller enn pulserende , bestemt og nær .
Dermed svekkes leserens mulighet til innlevelse .
Tvilsom type
Tvilsom type
Doseringen hans kan virke ekskluderende .
Her kommenterer Jakop opplesning av diktet « Voluspå » i en begravelse :
« Jeg ser en klassisk indoeuropeisk kosmogoni , en dualistisk virkelighetsoppfatning av nesten iransk kaliber og apokalypse . »
Han fortsetter « urjotnen Yme , verdens opphav , som presenteres i gudediktets tredje vers , er antakelig det samme gudenavnet som vediske Yama og iranske Yima .
Er ikke også det fascinerende ? »
Krysning
Krysning
Kunnskap om filologi , filosofi og religionshistorie , samt vilje til å tenke omkring identitet , dødelighet og språk , har preget Gaarders romaner også tidligere , og med større hell .
Verdens mestselgende roman i 1995 , « Sofies verden » , er et åpenbart eksempel .
Her spiller tankestoff og fortelling på lag , slik at leseren forføres .
Det skjer ikke i « Dukkeføreren » .
Som roman virker fortellingen for villet og konstruert , og berøringskraften svekkes tilsvarende .
Det er synd , for bokas kjernespørsmål er spennende nok :
Hvordan ender et menneske som ubuden gjest i de andres liv ?
