- Det er sjelden jeg har lest en så uredigert og selvutleverende klagesang
Wenche-Britt Hagabakkens nye roman handler om hennes personlige krise .
« Død er bedre .
Død er stille , død er ro , det kan hende det finnes et kontor i døden , et rom i døden der jeg kan komme i mål med dette skriveprosjektet mitt .
Jeg skal ikke gi det ut , ikke håpe på anmeldelser , ikke lansere det , eller reise rundt på flere bibliotek .
Ingen redaktører , ingen konsulentuttalelser , bare skrive det og få det ordnet .
Ingen dramaturgiske buer eller nedskriverposisjoner , ingen rammefortelling eller karakterutvikling .
For å si det :
Ikke faen ! »
Skriver Wenche-Britt Hagabakken i denne svarte , selvbiografiske teksten .
Boka kom likevel ut .
Jeg skal ikke spekulere i hvor klokt det var .
Bare fastslå at Aschehoug nok en gang ikke går av veien for å la mennesker i dyp mental nød utlevere seg selv .
For det er sjelden jeg har lest en så uredigert og selvutleverende klagesang .
I passasjer er den så privat at den er direkte vanskelig å lese .
Bokperler
Hagabakken debuterte i ganske voksen alder med « Gjenopprettelse » ( 2004 ) , omtalt av Dagbladets Øystein Rottem som et « lite mesterstykke » .
Også « Zürich » ( 2006 ) , « Kjære Jonny Henriksen » ( 2008 ) , « Hula Lou » ( 2012 ) er bokperler og gjennomsolid forfatterhåndverk .
Det samme gjelder selvbiografien « Biografi .
Dikt / tekster » fra 2014 .
Også denne siste er en form for biografi .
Men her lar Hagabakken all pietet og estetikk fare .
Hun drar det til med en tilsynelatende helt uredigert råtekst .
Hjerneslag
I 2012 fikk Hagabakken sitt først av atten hjerneslag .
Mens hun hadde et av sine lange sykehusopphold , døde moren .
Reaksjonen kom .
Hun fikk diagnosen posttraumatisk stresslidelse , med depresjon , angst , selvmordstanker .
Det betød lange innleggelser på psykiatrisk avdeling .
« Sykdom preger nå alle mine relasjoner , min streben , min selvforakt , skam og selvopplevelse , og min forkastelige behandling av både meg sjøl og mine nærmeste » , skriver hun .
Den preger også hele denne teksten , der hun raser mot sin egen hjelpeløshet , mot leger og pleiere , mot skjebnen og den sykdommen hun ikke kan forsone seg med .
Selvforakt og bitterhet
Den ytre rammen er skildringen av et nært , humoristisk og kjærlig , men også svært komplisert morsforhold – forøvrig et tema som går igjen i Hagabakkens forfatterskap .
Hennes mor fikk sine framtidsdrømmer knust da hun som syttenåring ble gravid med Wenche-Britt .
Hun så aldri sin datter , men krevde at datteren skulle se henne .
Hun kritiserte klesvalg og yrkesvalg , var krevende , selvsentrert og anklagende .
Hagabakken forsøker å forstå dette ved å formulere et portrett av moren .
Men det når ikke overflaten .
Hun vender hele tida tilbake til seg selv og sin sykdom , sin egen desperasjon , selvforakt og fortvilelse .
Det er så bittert og skjebneanklagende , nesten manisk gjentagende .
Hun går i ring , kommer aldri ut av seg selv .
Så kan en innvende at det er nettopp det boka vil vise , et uredigert dokument over et menneske låst i sin egen fortvilelse .
Men det blir altfor langt og monomant .
Utover i teksten er det som om alle i ordene står i veien for den dype fortvilelsen Hagabakken så desperat formidler .
