Anmeldelse :
Krimforfatter Bjørn Olav Nordahl kan mye om flyktningtrafikken .
For mye , kanskje
Haltende flyktningkrim .
Vi skriver høsten 2013 .
I Oslo sitter et fortvilet par fra Iran .
De har nettopp fått avslag på søknaden om asyl i Norge .
De er kristne , og kan dokumentere at de har blitt forfulgt og fengslet for sin tro i hjemlandet .
Alt har ligget til rette for varig opphold .
De er vel integrerte og aktive i den lokale pinsemenigheten .
Utryggheten i situasjonen forsterkes av en observasjon den iranske kvinnen har gjort under flukten .
Hun har vært vitne til en ren likvidering av en ung afrikaner .
Er det noen der ute som vet at hun vet ?
Samtidig i redaksjonen til avisa Dagens Økonomi :
Journalist Ingeborg Nergård Kahn begynner å nøste i trådene på en story som muligens handler om både menneskesmugling og hvitvasking av penger knyttet til hjembyen hennes , Drammen .
Det er duket for en spennende og aktuell thriller fra det moderne Norge .
Dessverre lykkes Bjørn Olav Nordahl bare sånn passe .
For mange navn
For mange navn
Mange spenningsforfattere jobber etter hvert på denne måten , men det er en mye mer krevende form enn mange har tatt inn over seg .
I denne boka blir det ofte irriterende mange forklaringer og redegjørelser .
Kryssklippingen til Nordahl blir også masete og springende .
Kort sagt :
For dårlig regi .
Først etter at side tre hundre er tilbakelagt , får forfatteren opp dampen og fyr på lunta .
Det holder ikke .
En salig vase
Men det mest problematiske med denne teksten blir paradoksalt nok forfatterens store styrke .
Ikke som romanforfatter , men som journalist .
En salig vase
Nordahl har i en årrekke arbeidet i graveredaksjonen i Dagens Næringsliv .
Han kan svært mye om det han skriver om .
Om menneskesmugling på ulike plan og nivåer .
Hvitvasking av penger og valutatransaksjoner , og fiktive firmaer og oppblåste aksjer .
Og ikke minst :
Om hvordan ting fungerer innenfor det systemet en flyktning til Europa og Norge blir en del av .
Men når all denne viten og kunnskap skal presses inn i dialoger og tankerekker , sprekker rett og slett ramma .
Det blir kunstig .
Noen ganger ufrivillig komisk .
Og det er synd .
Dette ambisiøse prosjektet hadde fortjent bedre .
