Julie Winge utelater intet i « Fyllik » .
Men et viktig tema gir ikke automatisk en viktig bok
Beklemmende bekjennelser .
Den virkelighetsnære skjønnlitteraturen har blitt kraftig problematisert og debattert denne høsten , men trenden kommer også klart til syne i sakprosaen .
Selvbiografier og erindringsbøker er ikke lenger forbeholdt eksstatsministere og feterte kunstnere , rosabloggere og sportsstjerner midt i karrieren deler også nå raust av sine erfaringer .
Sykdomshistorier er en undersjanger her , og nylig har det kommet ut to bøker av profilerte ikke-forfattere om deres liv som alkoholikere .
Først Michael Andreassens « Jeg heter Michael og er alkoholiker » , og nå Julie Winges « Fyllik » .
Winge er datteren til teaterregissør Svein Winge , og historien hennes har blitt behørig dekket i pressen .
Åpenhet rundt rusmisbruk er viktig , og her har det skjedd mye de siste åra i Norge .
Men at temaet er viktig , betyr ikke at boka blir god .
Utelater intet
Winge går grundig til verks i sin rusbigrafi .
Hun starter med barndommen i Bergen , bestevenninnen Ingrid og de stadige kranglene mellom foreldrene .
Derfra går reisen til Frogner , til nye teatre og en ungdomstid på Nesodden som blir mer og mer preget av kaos , kjærlighetshistorier og rus .
Det hele fortelles i et svært direkte og muntlig språk , jeg hensettes til et Wam og Vennerød-univers :
« Fy fader ’ n , Benjamin !
Det der er bare dårlig gjort , ass !
Jeg visste ikke at man skulle ha med seg no ’ i det hele tatt jeg , hvordan kunne jeg vite det når du ikke sa no ’ om det ‘ a ?
Få en ‘ a .
Gi deg ‘ a ! »
Fysiske hindre
Utropstegnene kommer så hyppig at de føles som fysiske hindre , og at avsenderen er førtifem år er det til tider helt umulig å begripe :
« Mine dusteforeldre har selvfølgelig rotet bort resten av brevet , noe jeg kan bruke mot dem resten av livet i ren hevngjerrighet – o fryd . »
Samtidig henvender hun seg stadig til leseren på en formanende og moralistisk måte :
« Vær aldri , jeg sier aldri , i tvil om at barnet skjønner den underteksten de voksne ikke vil innrømme at ligger der .
Ferdig . »
Plutselig nerve
Når Winge på rundt side 180 begynner å skrive om eksmannens kreft , blir det plutselig mer nerve i teksten .
Det blir forsterket av at hun beskriver hendelsen ganske nøkternt .
Men dette er en forbigående stemning , Winge er raskt tilbake i sin slarvete stil .
Etter endt lesning er jeg bare lettet over at den er endt , og samtidig frustrert over at vår virkelighetshunger gjør at slike bøker nå kommer på samlebånd , uten at litterære ambisjoner eller talent ser ut til å spille noen rolle så lenge forfatterens navn er noenlunde kjent .
