Nesten ikke til å begripe at denne krimmen er skrevet av mannen som debuterte med « Den siste pilegrimen »
En temmelig slapp dans fra Gard Sveen .
I den tredje boka om politietterforskeren Tommy Bergmann , følger vi ham til Litauen .
Ei tretten år gammel jente er forsvunnet , og Tommy er temmelig sikker på at sporene fører østover .
Han er dessuten overbevist om at mannen som har bortført jenta er seriemoderen Jon-Olav Farberg .
Det er han imidlertid alene om å tro .
Resten av etterforskerkorpset er overbevist om at Farberg er død .
Kjedelig gjenfortelling
« Blod i dans » er en direkte fortsettelse av « Helvete åpent » , som kom ut i fjor .
Ja , så tett er forbindelsen mellom de to , at man på mange måter kan betrakte årets bok som den egentlige avslutningen på « Helvete åpent » .
Og for at lesere som ikke har lest den boka skal forstå noe som helst av « Blod i dans » , er denne spekket med opplysninger om hva som tidligere har skjedd .
Ok , dette har blitt ganske vanlig etter hvert .
Noen liker slike serier .
Andre ikke .
Men å få god flyt i en spenningstekst , og samtidig klare å smugle inn nødvendig tileggskunnskap , er en kunst i seg selv .
Og den kunsten behersker Sveen foreløpig ikke .
Springende og platt
Resultatet blir ei svært springende og ujevn bok , nesten totalt blottet for spenning , og med en konstant strøm av henvisninger til fortiden , og handlingen i « Helvete åpent » .
Når teksten i tillegg overøses av språklige plattheter , og blundere som :
« …han kom løpende mot Tommy , munnen hans syntes å dekke hele ansiktet . » , blir det bare trist .
Det er nesten ikke til å begripe at denne boka er skrevet av den samme mannen som debuterte med den komplekse og bunnsolide krimmen « Den siste pilegrimen » i 2013 .
Ei bok han svært fortjent håvet inn priser og allmenn anerkjennelse for .
