Anmeldelse :
Anna Kleiva byr opp til rangel , men diktene er for edruelige
Defensive drikkeviser .
Der Anna Kleivas forrige diktsamling « Vårar seinare » , er elegisk mollstemt diktning fra utkant-Norge , er årets « Drikkeviser frå Paris » en burlesk svir i poetisk form fra metropolen .
Forfatteren har med andre ord gått fra finstilt lavmælt sorg fra « ingensteds » på bygda , til sving på byen i et mytisk ormebol .
Alt for mange norske poeter skriver den samme boka flere ganger etter hverandre .
Det skal man i alle fall ikke anklage Kleiva for her .
Det er et modig sprang fra forrige bok til denne .
Miniselvportrett
Miniselvportrett
« ...eg trykte tastane varme av
Mangler poetisk punch
Diktene er fulle av krumspring , men med en forbløffende mangel på poetisk punch , og de har en lei tendens til å ebbe ut i defensive sistelinjer som « eg snur meg ikkje for å sjå / men går heim og legg meg » eller « eg veit kor djupt og ikkje djupt / vi går » .
Gode enkeltdikt
vi kan høyre naboane snakke / i underetasjen , her oppe er det gloraudt / rett oppunder taksteinen » .
Gode enkeltdikt
Temperaturen i boka er på ingen måte skrudd nok opp på dette tidspunktet .
Derfor blir det heller ikke annet enn nok en litt småpen utgang i ei diktsamling som virker å slite litt med hva den egentlig ønsker å fortelle .
Paris , drøm som virkelighet , blir et noe dunkelt utgangspunkt .
Med poetens egne ord .
« ... eg sig gjennom Paris som ein gass , infiltrerer det solide gomlar i meg remser av byhistorie eg skal ta alt opp i meg , byggje nytt bindevev »
I lengden blir « Drikkeviser frå Paris » mer ufrivillig kreizi ala glissen kabaret på Chat Noir enn poetisk som Piaf , hipt som Godard .
Den gjennomgående bruken av franske fraser er grenseløst irriterende etter min smak .
Et lite knippe meget gode enkeltdikt gjør allikevel boka verdt enn gjennomlesning .
