Anmeldelse :
J.K. Rowlings nye krim er mer irriterende enn spennende
Snirklete seriemorderkrim .
Den tredje krimboka til Robert Galbraith , alias Potter-mor J.K. Rowling , er en grotesk affære .
Men stilen er så omstendelig og plottet så urealistisk at boka etter hvert bare blir irriterende .
« Ondskapens kall » er lesernes tredje møte med den hardbarkete en-beinte afghanistanveteranen , privatdetektiven Cormoran Strike og hans vakre , skarpsindige assistent Robin Ellacott .
Galbraith åpner hardt , som det heter .
Robin får overlevert en pakke , som inneholder et avskåret kvinnebein .
En sangtekst og et arr på beinet gjør Cormoran overbevist om at pakken egentlig er myntet på ham .
Han peker raskt ut tre hovedmistenkte .
Samtlige av dem er psykopatiske , sadistiske , ekstremt hevngjerrige og delvis pedofile .
Mørke hemmeligheter
Mørke hemmeligheter
Og altså dette som synes å være et yndet tema i britisk krim , pedofili .
I tillegg krydres boka av at både Cormoran og Robin har et kaotisk privatliv , og mørke hemmeligheter fra fortida .
Robin skal gifte seg med den sjalu og usympatiske Matthew , Cormoran er sammen med en glatt og overfladisk rikmannskvinne .
Problemet er at både Robin og Cormoran har et altfor godt øye til hverandre .
Uheldig oversettelse
too much
Uheldig oversettelse
Det hadde også blitt mer nervepirrende om ikke samtlige av de mistenkte var tvers gjennom sadistiske psykopater .
Apropos oversettelsen , så synes jeg heller ikke det er videre heldig at nord-engelske dialekter oversettes til ramsalt nordlandsk .
Assosiasjonene blir helt feil , og da skurrer til og med miljøskildringene , som Galbraith egentlig er god på .
