Anmeldelse :
Kinas ettbarns-politikk har skapt hjelpeløse barnemonstre , ifølge Xinran
Myten om Kinas « små keisere » .
I oktober i fjor opphevet Kina den notoriske ettbarnspolitikken som ble lansert i 1979 .
I løpet av de vel 35 åra den har vært praktisert , har den angivelig forhindret 400 millioner fødsler .
Ser man bare på befolkningsveksten , kan ettbarnspolitikken sies å være vellykket .
Den har endret Kina fra å være et samfunn med tradisjonelle storfamilier til en verden der enebarn ble ny familienorm .
Det dreier seg om intet mindre enn en sosial revolusjon — et storstilt eksperiment som er en selvsagt skattkiste for forskning innen både sosiologi , psykologi og demografi .
Hva har skjedd med alle enebarna ?
Undertittelen på den kinesiske journalisten Xinrans nye bok « Gi meg himmelen » er « Den forbløffende sannheten om Kinas ettbarnspolitikk » .
Boka innfrir ikke .
Tvert imot , den bekrefter de fleste stereotypiene om de kinesiske enebarna som « små keisere » , som oppdras til asosiale vesener uten evne til empati .
Å trekke så bastante konklusjoner om hele generasjoners liv og tanker som Xinran gjør , basert på en håndfull individer , er mer forbløffende enn sant .
Xue Xinran ( f . 1958 ) er i utgangspunktet en kinesisk radioreporter som skapte et uvanlig telefonprogram der særlig kinesiske kvinner snakket åpenhjertig om sitt liv .
Utdrag fra disse samtalene ble publisert i boka « Stemmer i natten » .
Seinere har hun hatt base i London og utgitt en rekke intervjubøker om kinesiske forhold .
De er blitt bestselgere og oversatt til flere språk .
Xinran er en sterk formidler av kinesiske lidelseshistorier , en sjanger med et trofast publikum i Vesten .
Her skal vi ikke trekke hennes motiver i tvil , men må likevel påpeke at « sannhetene » hun formidler er basert på anekdoter mer enn på empiri .
Enebarna hun har intervjuet i « Gi meg himmelen » er alle kinesiske studenter ved universiteter i utlandet , og som sådan svært lite representative for kinesiske ungdommer .
Deres historier bærer mer preg av sensasjon enn hverdagslighet .
Xinran er selv dominerende til stede i boka , enten som en beskyttende guide eller en moralistisk tante overfor intervjuobjektene .
Hennes hyppige følelsesbrudd angir tonen .
De er av typen « jeg fikk sjokk da jeg hørte dette » , « disse ordene traff meg i hjerteroten » eller « mens jeg lyttet til henne , truet krampaktige hikst med å komme ut av munnen min » .
Visst er det oppsiktsvekkende å møte et enebarn som er så overbeskyttet at han ikke kan pakke en koffert , henge opp klærne sine eller bruke en kjøkkenkniv .
Skal vi kalle det et luksusproblem ?
I Xinrans konsept påføres enebarn alvorlige traumer av foreldre og besteforeldre som skal realisere egne drømmer og ambisjoner gjennom barna .
Det er selvsagt en tung byrde å bære , men neppe selve hovedårsaken til dagens sosiale problemer i Kina .
