Anmeldelse :
Silje Aanes Fagerlund har skrevet sin versjon av forholdet til Tomas Espedal
Illustrerer hvor vanskelig det er å skrive godt selvbiografisk .
« Å gjenkjenne noe i en annens ansikt .
Kanskje var det dét , der jeg plutselig stod og snakket med deg .
Noe i ansiktet ditt som virket nær meg , en fornemmelse av det .
En fornemmelse av at det var noe i deg , i ditt fremmede ansikt , som også tilhørte meg . »
Slik forklarer debutant Silje Aanes Fagerlund hvorfor hun falt for den sytten år eldre mannen hun traff på en fest .
Han var en kjent forfatter , hun en misfornøyd student .
« Eneste » er en roman om deres forhold , men også om jeg-personens første steg inn i voksenlivet og behovet for å finne sin egen vei .
Erfaren debutant
Erfaren debutant
I tillegg har hun gitt stoff til romankarakterer i flere av Tomas Espedals bøker .
Fagerlund snakker selv om Espedal i lanseringsintervjuer , og det er derfor vanskelig å ikke lese ham inn i historien .
Men er boka god er slike virkelige rollemodeller irrelevant .
Det er dessverre her det skorter for « Eneste » .
Historien drar ut i en detaljert hendelsesstøm , men den løftes ikke opp til noe mer enn det hverdagslige grunnlaget .
Tomme virkemidler
Tomme virkemidler
Mange formuleringer er bare kjedelige klisjeer : « [... ] det var som om noe fryktelig tungt var blitt løftet av skuldrene mine » .
Og hadde jeg vært redaktør , ville jeg ha strøket et tosifret antall « litt » .
Fagerlund har en slags tilsvarsrett etter selv å ha blitt til romanstoff , men jeg tviler dessverre på om forlaget hadde utgitt denne boken hvis det ikke var for nettopp det .
