Anmeldelse :
Geir Lippestads feil og floskler
Varme skildringer til tross , « Et større vi » er et usammenhengende makkverk .
« Et større vi » er til tider en sterk historie om livet med datteren , ispedd noen gode refleksjoner om livet .
Men siden Geir Lippestad også prøver seg som samfunnskritiker , blir boka et usammenhengende makkverk .
Den har i utgangspunktet en fiffig struktur .
Annethvert kapittel er viet til livet med den sterkt funksjonshemma datteren Rebekka , som døde i 2013 i en alder av 17 år .
De andre forteller historien om rasehygiene , Hitler , behandlingen av « åndssvake » , samene og taterne , fram til dagens bioteknologi .
Men der den personlige skildringa er varm , reflektert og innsiktsfull , er den historiske og politiske gjennomgangen overflatisk og spekket med faktafeil , retoriske spørsmål og påstander han ikke begrunner .
De to bitene skal komplimentere hverandre .
Den personlige historien viser oss at også mennesker med sterk funksjonshemning kan leve gode liv , og at vi blir bedre i møte med utfordringer , så lenge vi aksepterer livets vanskeligheter og ikke presser vår trange forståelsesramme på andre .
Den politiske historien skal fortelle oss at vi lever i et sorteringssamfunn , og at bioteknologien vil gjøre samfunnet til et kaldere og mindre inkluderende sted å leve .
Men Lippestad argumenterer aldri for sin sak .
Når han for eksempel viser til Richard Dawkins ' Twitter-melding om at det er umoralsk å ikke ta abort om en får vite at fosteret har Downs , møter han det ikke med motargumenter .
Nei , han « hitler » heller debatten ved å trekke paralleller til rasehygienikerne han tidligere har slått i hartkorn med Adolf Hitler .
Så lenge vi får høre om livet med datteren , og så lenge han i den politiske delen forholder seg til historien , er boka fin , informativ og til tider klok .
Men når Lippestad nærmer seg nåtid i debatten om sorteringssamfunnet , og dermed begynner å rote for fullt , når dessverre også den personlige biten av historien sitt lavpunkt .
For når Lippestad skriver om livet etter datterens død , bryter nemlig den sterke , personlige historien opp i et hav av floskler .
« Visst skal jeg fortsette å være steinene , men vekten av dem skal ikke få dra meg under .
I stedet skal jeg bruke dem som ballast ... »
Det er likevel den politiske biten av boka som er verst .
Lippestads største frykt er sorteringssamfunnet , som han ser som en naturlig følge av å tilby kvinner fosterdiagnostikk .
Det gjør nemlig at mange av dem tar abort om de får vite at barnet vil bli født med Downs syndrom .
Lippestad ønsker en offentlig debatt om de etiske sidene ved å tilby fosterdiagnostikk .
Men hvis hans egen bok er et forsøk på å sette i gang en slik debatt , håper jeg de holder seg til den personlige historien .
For i sin kamp mot sorteringssamfunnet og for « et større vi » er det nærmeste Lippestad kommer argumentasjon , retoriske spørsmål som « er det slik vi vil at livet skal være ?
Helt under kontroll ?
Og er vi mennesker skapt for det ? » , « Ved å velge bort dem som er annerledes , velger vi ikke da samtidig bort en vesentlig del av innholdet i vårt eget liv ? » .
Når Lippestad konsekvent unnlater å besvare disse retoriske spørsmålene , blir vi ikke det grann klokere .
Lippestad kommer også med en rekke usannheter .
Han viderebringer flere ganger i løpet av teksten en velkjent myte om at ni av ti av de over 38 år som venter barn med Downs syndrom tar abort .
Det er feil .
Halvparten av dem som får tilbud om fosterdiagnostikk sier nei .
Det er bare ni av ti av dem som sier ja til tilbudet som tar abort .
Det er en vesentlig forskjell .
Spesielt siden det trolig er de som er minst innstilt på å ta abort som sier nei til fosterdiagnostikk .
Han påstår i samme slengen at dette « for mange fører til større kvaler enn om de hadde båret barnet fram slik det er skapt fra naturens side » .
Som andre steder , har han heller ikke her en kilde for påstanden .
Lippestad velger også andre steder de tallene som passer ham best .
« Antall nyfødte barn med Downs syndrom ble omtrent halvert fra 2011 til 2012 , fra 91 til 49 » , skriver han .
Han legger riktignok til at de to foregående åra var tallet 72 og 84 .
Det han ikke nevner , er at kilden han bruker viser at det ble født 74 barn med Downs syndrom i 2014 , altså det samme som i 2009 .
Men heller ikke det passet vel med historien .
På slutten bryter også den politiske strukturen opp .
Da begynner Lippestad å diskutere sine nåværende kjepphester , som nei til tiggeforbud og ja til kvoteflyktninger .
Dette handler også om « det store vi » .
Passasjen om tiggeforbud er bra og sakligere enn de bioetiske delene av boka , men begge områder blir likevel ensidig og politisk korrekt .
Det eneste som redder boka fra en ener på terningen , er den sterke og tankevekkende skildringa av livet med datteren .
