Historien om Raga Rockers :
Standardhistorier om seine nachspiel og et par damer her og der
Tørt fortalt om et av Norges viktigste rockeband .
BOK :
Karrieren til Raga Rockers har vært lang og kronglete .
Den har vært preget av motbør , resignasjon og en - noen ganger i overkant - ambivalent person i førersetet .
Bare tidvis har bandet vært tilgodesett med den suksessen mange mener de har fortjent .
Men ting blir ikke alltid som han har planlagt , og man kan si at i de fleste tilfellene har ikke marginene vært på Raga Rockers side .
Noe som i mange tilfeller er et være eller ikke være i rockebransjen .
« The Raga Saga » er ført i pennen av sjefen sjøl , Michael Krohn , og mangeårig fan og skribent , Svein Mostad .
La det være sagt med en gang , « The Raga Saga » er ikke en bok du gir deg i kast med dersom du ønsker å bli kjent med menneskene bak .
Her gis det ikke ved dørene , for å si det på den måten .
Den er lagt opp som en kronologisk gjennomgang av Ragas liv og leven fra Michael Krohn stakk fra Kjøtt og dannet Raga Rockers en vinterdag i 1982 , og fram til de ble oppsummert og hyllet av en kollektiv norsk musikkbransje med « Sannhet på Boks
- En Hyllest til Raga Rockers » i 2015 .
Historien er enkelt fortalt på Krohns premisser med kommentarer og enkle « skråblikk » fra medforfatter , Mostad .
De ulike bandmedlemmene stemmer hist og her i fra sidelinjen .
Det blir ganske kjapt klart at den ellers så private Krohn har tatt med seg sin vrangvilje mot å lette på sløret over i bokform .
Den ordknappe fortellerstemmen lar etter hvert i overkant mye være usagt .
Raga Rockers er et band som har gjennomlevd mye dramatikk i løpet av karrieren , men de fleste hendelsene blir avspist med et par setninger eller et kort avsnitt .
Bakgrunnsstoff om de involverte er også redusert til et minimum - underlig nok kommer det , som en slags prolog , et kapittel om favorittplater og andre ting som preget oppveksten helt på tampen av boka .
Det litt tafatte forsøkene på å kontekstualisere spinner for det meste rundt det som skjer i oslogryta og klubbmiljøene der .
Etter hvert blir det vanskelig å orientere seg i historien .
Mangelen på dypdykk og sammenheng , gjør at historien gjentar seg selv og ting begynner å flyte over i hverandre .
Denne plata spilte vi inn i Sverige , denne ble mikset i Danmark .
Jeg likte ikke helt lyden på skarptromma , og så videre .
Forsøkene på å skape temperatur i fortellingene begrenser seg til kapitler av typen « Raseriutbrudd » .
Jan forteller :
- Jeg pleide å kaste trommestikker og sparke til trommesettet når jeg ble sur på meg selv .
Kunne være nesten i mål med en låt da jeg føkka opp mot slutten .
Kunne få noen raseriutbrudd .
Da måtte jeg bare rigge det opp igjen mens bandet sto og så på .
Så lar man temaet henge .
Det er på det rene at Raga flere år måtte leve i skyggen av de andre bandene som utgjorde « De fire store » , Jokke og Valentinerne , deLillos og DumDum Boys .
Især DumDum Boys ’ suksess har vært med på å kaste skygger over Raga-sagaen .
Men i stedet for å dvele med et tema som jo er viktig og interessant for å forstå Raga sin historikk , kvitteres det ut med et par setninger .
Nils :
- Det var litt konkurranse de største bandene imellom .
Mellom Forbudte Følelser og Blaff var « Splitter Pine » ofte det siste som ble spilt på PA ’ n før vi gikk på .
Litt nært for meg , siden jeg er vokst opp med DumDum-gutta .
Man trenger ingen konstruere kvasse ordskifter om de ikke har funnet sted , men boka hadde vært tjent med flere innfallsvinkler .
De eneste stemmene i fortellingen er bandmedlemmene selv , medforfatter Mostad og bandets forhenværende plateselskapssjef , Terje Engen .
For dramaturgien og variasjonens del kunne det vært interessant å høre hva fans , samarbeidspartnere , venner , agenter , presse og bransje hadde å si om sine opplevelser av bandet .
Det flettes inn noen anekdoter her og der , i rockbajaseriets navn , men det blir for det meste med standardhistorier om seine nachspiel og et par damer her og der .
Som leser føler man at man lever litt i en boble hvor man ikke helt får tak i hva som foregår .
Hit men ikke lenger , liksom .
Man føler seg litt snytt .
Som Terje Engen oppsummerer :
- Det som var spesielt med Raga var Michaels tekstunivers og punchen i låtene – attityden hos Michael og streetslangen som jeg ikke hadde hørt tidligere hos yngre norske rockere og tekstforfattere .
Dette kombinert med tyngden i bandet live , gjorde Raga til det optimale rockbandet i post-punk-perioden – det var litt galskap , mørkt , men samtidig lyst på noe vis .
Et troverdig band kort og godt .
Hvorfor føles alt så uendelig ordinært i « The Raga Saga » da ?
