Anmeldelse :
« Norsk islam » s velstelte form fjerner ikke det kalde gufset
Velpleid konservatisme .
Hvor langt kan man gå for å gjøre islam liberal ?
Ikke for langt , er Usman Ranas konklusjon i denne boka som har følgende prosjekt : å utdype hans egen posisjon innenfor islam , og forsøke å meisle ut det han definerer som en slags gyllen middelvei for vestlige muslimer - og som tittelen forteller - « Norsk islam » .
Motivasjonen for boka er Ranas bekymring for radikalisering og ekstremisme .
Han skriver at han lenge var blind for utviklingen som han ettertrykkelig har tatt til orde mot de seinere åra , blant annet i hans faste organ , Aftenposten .
Temaet har fått et eget kapittel i boka :
« Muslimsk ekstremisme - islams hus brenner » .
Men hva så med Ranas løsning ?
I boka reiser han til USA for å ta sitt forbilde for et norsk islam i nærmere øyesyn .
Der møter han muslimske lærde ved flotte læresteder som tilpasser islam til en vestlig kontekst .
« Kontekstualisering » , et nøkkelbegrep han vender tilbake til gjennom hele boka , betyr å bevare et tradisjonelt syn på islam med forbud , påbud , de fem søylene , profetens ufeilbarlighet - samtidig som det skal være kompatibelt med et vestlig , sekulært samfunn .
Slike miljøer finnes knapt i Norge i dag , skriver Rana .
Han mener at norske moskeer i påfallende grad er preget av hensyn til opprinnelseslandene , med imamer som er lite orientert mot vestlige forhold .
I USA , derimot , skildrer han seanser og forelesere som oppfordrer til kildekritikk .
Som mener at en liberal styreform er forutsetningen for fri religionsutøvelse .
Rana blir nesten euforisk i beskrivelsen av møtet med dette , som skal kunne danne rammen for hans konservative religionsutøvelse .
Hans middelvei består blant annet i at menn ikke håndhilser på kvinner ( men holder seg respektfullt til hjertet og bukker ) , der førekteskapelig sex og moderat alkoholinntak er forbudt .
Og der homofil praksis er uforenlig med islam .
Det er ikke åpning for at kvinner kan lede begge kjønn i bønn .
Tradisjonalismen legger grunnlag for denne strenge , og langt fra liberale , tolkningen .
Mens kontekstualiseringen og kildekritikk avviser avstraffelser for frafallenhet , brudd med islamske regler etc.
Høflig , men iskaldt og strengt på måter som kun er logiske innenfor en religiøs tolkningsramme .
Man får følelsen av å sitte og holde pusten mens Rana intervjuer sine muslimske forbilder i USA , før de konkluderer ut fra tekstanalyse og tolkninger med vestlig tilpasset kontekst .
Puh !
Det er en nervepirrende øvelse for en sekulær gudløs .
Ranas sosialkonservative islam føles like trang og begrensende som enhver annen streng , monoteistisk tradisjon .
Som middel for å « slukke brannen i islams hus » har den kanskje en slags funksjon , men det velpleide preget på både boka og budskapet fjerner ikke det kalde gufset .
