Sophie Elises selvbiografi er først og fremst deprimerende lesning
Skrivefør , men selvopptatt .
« Jeg festet de brune kontaktlinsene på mine krystallblå øyne .
De vakre øynene mine , som forteller min historie .
Historien jeg ikke ønsket at noen skulle se » , heter det nokså ubeskjedent i « Forbilde » .
Skriveføre Sophie Elise Isachsen kunne spandert et litt mer konkret innblikk i denne vonde historien .
Hun skriver lett , knapt og godt .
Tematikken i selvbiografien til Norges største blogger er den samme som i utallige ungdomsromaner .
Skildringen av en ung , usikker jente som misliker seg selv og utseendet sitt , og som bruker de 1500 månedskronene hun får av sine kjærlige foreldre på extensions , solarium , løsvipper , leppeinnsprøytninger .
Ei jente med et ekstremt oppmerksomhetsbehov , som er så selvbevisst at hun ikke takler et sosialt liv , annet enn på internett .
Lite konkret
« Jeg gikk igjennom mye som var utrolig psykisk vondt , uten at vi skal gå for mye inn på det » , heter det et sted .
Så kan en spørre hvorfor i all verden hun ikke går inn på dette , når hun har valgt å skrive en selvbiografi .
Nettopp dette er svakheten ved « Forbilde » .
Den er så lite konkret .
Vi får alt med en gang , om ekstrem utseendefiksering , selvskading , nettroll , selvmordstanker og tårer , gjentatt i ulike versjoner , men med svært få konkrete episoder .
Av og til glimter hun til .
Som da hun besøker sin vellykkede kusine på Oslo vest , og ender med å stjele fra henne .
Eller da hun senere , som vellykket og rik blogger , har et heftig dagsboksaktig kapitel om et døgn med dop og fest og menn .
Her er hun god ; knapp og med tempo og driv .
« Smart , men pen »
« Hva om jeg hadde lest en bok ?
Reist til regnskogen ?
Fokusert på meg selv , altså innsiden og ikke utsiden ?
Ja , hva om ? » , spør Sophie Elise når hun skriver om tomheten hun følte etter at hun fikk forstørret brystene sine på attenårsdagen .
Moralen er som i ungdomsromaner , en blir ikke lykkelig av bare å være pen og vellykket .
Her virker det likevel ikke som om hun er helt enig med seg selv .
En kampsak for henne , er å bli anerkjent som « smart , men pen » ( hadde det ikke vært lurere av henne å sette et « og » der ) .
Dette billedliggjort ved at hun kan bruke en halvtime på å lime på løsvipper , for deretter å gråte dem av .
Det er denne ullenheten som er skremmende , ved tanke på at hun er forbilde for 70000 småjenter .
Som hun for øvrig takker i etterordet , en av de få gangene hun snakker om andre enn seg selv .
Samfunnsengasjement ?
Det siste året har Sophie Elise blitt hyllet for sitt samfunnsengasjement , og blitt tatt alvorlig som en slags rikssynser .
Heller ikke dette er konkretisert i boka , annet enn at hun er lykkelig når hun snakker med bloggleserne om « politikk , selvbilde og destruktiv tankegang » .
Et opplagt spørsmål er hvor dypt dette engasjementet stikker .
Her er ikke denne selvbiografien akkurat overbevisende .
Som da hun skal forsvare at stadig flere toppbloggere legger seg under kniven :
« ’ Å være blogger går utover psyken til unge jenter ’ , kunne mediene skrive .
Delvis sant , tenker jeg .
Men å ha mye penger uten noe å bruke dem på , det kunne også ødelegge for oss . »
At dette er refleksjonsnivået til Norges fremste blogger , gjør « Forbilde » først og fremst til deprimerende lesning .
