Tafatt om norske menns forhold til utroskap , onani og alkoholbruk
Brit Aksnes har intervjuet 23 menn om samliv og sånt .
Filmanmelder og journalist Brit Aksnes tar med « Mannemenneske » opp tråden fra ei bok Åshild Ulstrup utga i 1978 , « Menn og elskere – kjærlighetens lykke og ulykke » .
I den nye boka skal vi få høre « ei stemme som sender deira indre monolog ut i det offentlege » .
Dette er naturligvis en bløff , siden en indre monolog ikke lenger er « indre » når den kommer ut .
Vi kan møte slike monologer i romaner , men ikke i en dokumentar .
Boka skal også være en spin-off etter en radioserie Aksnes lagde for P2s Ekko sammen med Ulstrup , « Mannfolk » .
Der var det fem menn som snakket med Aksnes om kjønnsroller , manndom og samliv .
Boka gir oss selvframstillinger som ser ut som enetaler , men som åpenbart er skapt i en intervjusituasjon .
Mange av historiene som fortelles viser tafatte menn med helt ordinære , flate opplevelser .
De fleste strever med små ting , lurer på hva kvinner egentlig tenker på , og mange vet ikke om økonomien strekker til .
Det er langt mellom dem som stikker seg ut , men bilmekanikeren som forteller om livet som mobbeoffer , den homofile legen og en velstående eks-bankmann på 80 år , er unntak som fester seg .
Skjult metode
Hovedproblemet med boka er at den skjuler sin metode .
Mennenes historier blir svevende i løse lufta og dermed vanskelige å ta inn over seg .
Aksnes gir svært få informasjoner om intervjusituasjonen , hvordan dialogen med de intervjuede har vært strukturert og hvordan hun fant fram til de 23 .
Hun sier at hun « har spurt 71 menn , og av desse svarte 23 ja .
Framgangsmåten har vore å intervjue dei som har sagt ja og inkludere alle desse i boka . »
Hva slags kriterium er dette ?
Vi får vite at hun har forsøkt å oppnå spredning i alder , utdanning , sivilstatus og geografi , men tid og sted er anonymisert , navnene er endra .
Hun skriver at « alle menn har ei stemme som representerer ein mann » .
Er det nok ?
Mennene presenteres altså i løpende monolog .
Aksnes er selv aldri til stede .
Vi kan likevel ane hennes føringer siden samtlige kommenterer utroskap og onani , eventuelle partnere og sjalusi , alkoholbruk og forventninger til troskap og alderdom .
Nesten alle er godt fornøyd med livet , glad i ungene og litt misfornøyde med utøvelsen av seksualitet .
Vi hører svært lite om samfunnsengasjement , politiske holdninger , kulturelle preferanser .
Det er ikke lett å se hvordan dette skal være viktig for leseren .
Mangelen på kontekst , metode og vurderinger gjør den plagsomt utydelig .
Aksnes burde ikke ha tryllet vekk seg selv .
Det var jo ikke leseren , men henne de åpnet seg for .
