« Game of Thrones » -forfatterens nye bok er en mager ventepølse
Vi bader i ild og blod , kan det bli kjedelig ?
Eh , ja .
For alle oss som har ventet i snart åtte år på at George R.R .
Martin skal skrive ferdig fantasysagaen « En sang om is og ild » , er « Ild og blod » en ventepølse av det magre slaget .
Det var ikke dette vi ville ha , vi skulle ønske at han hadde brukt tida si på noe helt annet – og boka er ikke engang spesielt bra .
Deler av den er faktisk så lite lesverdig at jeg er fristet til å tro at det ikke var ment for utgivelse i utgangspunktet , men heller en del av forarbeidet til neste bok i romanserien eller en av de planlagte nye tv-seriene .
Et oversiktsverktøy som skulle hjelpe ham å holde styr på villniset av slektslinjer og konflikter som utgjør bakgrunnen for storverket .
Det får være vår fattige trøst .
Dragenes storhetstid
« Ild og blod » er en av flere spin off-bøker fra « Game of Thrones » -universet siden foreløpig siste roman kom ut i 2011 .
Store deler av teksten er utgitt tidligere , enten som korttekster i ulike antologier , eller som en del av praktverket « En verden av is og ild » ( 2014 ) .
Sistnevnte ga en utfyllende bakgrunnshistorie til landene og folkeslagene i fantasyverdenen .
« Ild og blod » ligner på den , men går dypere inn i de knappe 150 første åra av Targaryen-slektens herredømme over Westeros :
Fra Aegon Erobreren samlet de syv riker , og fram til kroningen av Aegon III , kjent som « Dragens bane » .
Den populære romanserien , og tv-serien som er basert på den , starter nesten 150 år etter dette igjen .
Men det er ikke hvilken som helst tidsepoke « Ild og blod » dreier seg om :
Disse 150 åra er dragenes storhetstid i Westeros .
Tida da små prinser og prinsesser fikk nylagte egg i fødselsgave , som senere ble til fryktinngytende beist av noen ridedyr ( og krigsvåpen ) .
Ikke var det noen rolig tidsepoke heller .
Targaryen-folka kranglet like mye med hverandre som deres etterkommere gjør med andre Westeros-familier i tv-serien « Game of Thrones » .
Mye av boka går med til å fortelle om borgerkrigen « Dragenes dans » , der to grener av familiedynastiet holdt på å utslette hverandre i kampen om den berømmelige Jerntronen .
Du kan sikkert forestille deg hvordan det ser ut .
Her bader vi i ild og blod , for å si det forsiktig .
Det kan da ikke bli kjedelig ?
En saus av begivenheter
Eh , jo , det kan visst det .
Tidvis , iallfall .
For boka er en merkelig utgivelse .
Den bærer Martins merke – hans lakoniske humor , minneverdige karakterer og episke historielinjer .
Fantasien og fortellerevnen hans er formidabel , boka er full av avsnitt som kunne blitt til egne romanfortellinger – hvilket lover godt for framtidige spin off-serier .
Samtidig viser den at det er en grunn til at de fleste romaner teller mer enn ett avsnitt .
I « Ild og blod » får vi historiene fortalt fra fugleperspektiv .
Vi gjør sporadiske dykk , med tilhørende beskrivelser av alt fra samtaler og måltider til bestialske torturmetoder .
Men vel så ofte er fortellingen en endeløs rekke av begivenheter som glir over i hverandre og blir til en saus av ekteskap , barnefødsler , konflikter og likelydende navn .
Targaryen-folka har , som kongelige flest , sansen for oppkalling , og det er flere enn Aegon som går igjen .
Her er så mange Rhaenaer og Rhaenyser og Alyser og Alysanner at leseren ikke er den eneste som går i surr .
Flere steder har også forfatteren eller oversetteren selv blandet sammen navnene , slik at jeg måtte lese avsnittene om igjen og selv tolke meg fram til om det var dattera , mora eller kanskje tanta de mente å vise til .
Klønete oversettelse
Jeg har ikke fått lese den engelske utgaven , som slippes 20. november .
Dermed vet jeg ikke om de mange feilstavede og sammenblandede navnene er følgefeil fra originalmanuset .
Men mye taler for at skylda ligger hos det norske leddet .
For teksten er full av andre feil og klønerier , enten det gjelder rene tastefeil , feil bruk av preposisjoner , direkte oversettelser av engelske uttrykk som ikke klinger bra på norsk eller som er direkte misforstått ( Eksempelvis står det « ble rådført » der det skulle stått « fikk råd » ) .
Her er også en del inkonsekvens .
Stedsnavn er gjennomgående oversatt til norsk , mens de fleste slektsnavn får stå i fred , selv om disse oftest henger sammen med hverandre .
For eksempel får vi høre at familien Oakheart er fra Gamle Eik , mens familien Hightower eier « Høytårnet » .
Thomas Ingebrigtsen
Lem er en erfaren « Game of Thrones » -oversetter , men her har han nok hatt eksepsjonelt dårlig tid .
Den norske oversettelsen er i salg fra 27. november , bare én uke etter den engelske utgaven .
Det er forståelig at Gyldendal stresser litt :
Venter de for lenge , forsvinner kundegrunnlaget .
Men når hastverket er såpass synlig som her , og gjør boka såpass slitsom å lese , blir det meningsløst å vente på den norske oversettelsen .
Samme hvor raskt den kommer .
Humor og hint
Boka mangler de mange listene og oversiktelige faktaboksene fra « En verden av is og ild » , og Doug Wheatleys actionfylte svarhvitt-illustrasjoner er for få til å løse opp særlig mye .
Men er du skikkelig « Game of Thrones » -fan , er det likevel gull å finne .
Boka har mye humor og ironi , både på tekst- og handlingsnivå .
Den gir seg ut for å være « skrevet av erkemester Gyldayn av Citadellet » , en slags Westeros ’ svar på den britiske 1700-tallshistorikeren Edward Gibbon , skal vi tro forlagsomtalen .
Gyldayn baserer sine nedtegnelser på en rekke ulike kilder , som han gjerne diskuterer i teksten , med fornøyelig resultat .
Flere av kildene mistenkes for å pynte på sannheten , mens andre gjør mer av det motsatte .
Blant annet møter vi den småfrekke memoarskribenten og hoffnarren « Soppen » , som er glad i sladder og bordellhistorier , og som både av utseende og talemåte minner om Tyrion Lannister .
Her er også en prinsesse Aerea som minner mistenkelig om en viss Arya Stark , og flere andre minneverdige skikkelser .
Men det morsomste for nerdene er vel å lete etter spor og hint som peker fram mot romanserien og avslutningen av den .
Martin peprer historien med forsvunne drager , drageegg og Targaryen-barn , og en av sidehistoriene gir oss etter alle solemerker forklaringen på hvor Daenerys ’ tre drageegg kom fra .
Vi får massevis av beskrivelser av hvordan det kan se ut når drager går til kamp mot hverandre , samt bevis på at det er mulig for mennesker å felle de monstrøse dyra .
Kriger og barneekteskap
Denne boka er minst like brutal som « Game of Thrones » -universet for øvrig , med masse groteske drap , grusomme voldtekter og voldsomme kampscener .
Litt forstyrrende er også den svært unge alderen Martin har en tendens til å gi karakterene sine .
Hans forkjærlighet for barneekteskap slår ut i full blomst her , og kulminerer i beskrivelsen av hvordan en av kongene finner sin perfekte brud i en seksåring ( ! ) , etter et Askepott-aktig ball der tusenvis av kvinner og småjenter paraderer foran ham , som i en skjønnhetskonkurranse .
Bryllupsnatta må riktignok vente til hun er gammel nok , uten at vi får vite når det er .
Boka gir flere eksempler på prinser og prinsesser som begynner å produsere arvinger i 12-årsalderen .
Vi får da også vite hvorfor .
Arvinger er livsviktig i dette universet .
For få kan bety borgerkrig ( men det kan for mange også gjøre ) .
Dette er ikke bare fri fantasi .
God fantasy speiler virkeligheten , og « Ild og blod » gir en imponerende gjennomgang av hvordan kriger og konflikter har kunnet oppstå og forløpe , med sine troppeforflytninger og beleiringer , krigsråd og diplomati .
Men det aller mest imponerende er slektstrærne , enda så forvirrende de kan være å følge med på ( Targaryenklanens tradisjon for både flerkoneri og søskenekteskap gjør det ikke enklere ) .
Der Tolkien laget sitt eget språk , viser George R.R.
Martin sin briljans i omfattende slektskart og tidslinjer .
Det demonstrerer denne boka til fulle , og ekte « Game of Thrones » -nerder vet nok å sette pris på det .
Men la det være klart :
Hvis du kjenner lite til « Game of Thrones » fra før , må du ikke finne på å begynne her .
