Listhaugs manifest er tynn politisk suppe
« Der andre tier » er bare en lang gjentakelse av provokasjoner Frp-nestlederen har kommet med før .
Ut ifra tittelen å dømme har Sylvi Listhaug begitt seg ut på et monumentalt prosjekt .
« Der andre tier » antyder at odelsjenta , som seinere ble hovedstads-elitist , ikke bare tar bladet fra egen munn i kontroversielle spørsmål – men også at hun gjør det der resten av politikerstanden bevisst unnlater å tale .
Som interessert tilskuer av norsk politikk tenker jeg umiddelbart at det umulig kan la seg gjøre .
Norske politikere lar seg vel ikke målbinde ?
I et naivt innslag av optimisme , lot jeg nysgjerrigheten pirre av bokas lovnader .
Skuffelsen over løftebruddet er ikke enorm , men likevel litt uventet .
Er dette alt ytre-høyres kronprinsesse har å bidra med til det offentlige ordskiftet ?
Mer om det straks .
Først må vi en liten tur innom forfatteren selv .
Sylvi Listhaugs CV ser i korte trekk slik ut :
Høyere utdannet , vinner av Frps elitekurs , rådgiver på Stortinget , byrådssekretær i Oslo , helsebyråd i Oslo , PR-topp i First House , landbruksminister , innvandrings- og integreringsminister , justisminister , stortingsrepresentant , Frp-nestleder , og nå – forfatter .
Den siste gjerningen har hun tatt fatt på i samråd med Minerva-journalist Lars Akerhaug .
Hvorfor ?
Ifølge henne selv har hun tatt fatt på det lange formatet for å fortelle hvem hun er og hva hun står for , med sine egne ord .
Noen vil innvende at nettopp det er noe den kontroversielle politikeren har grepet enhver sjanse til å gjøre de siste ti åra , og spesielt på egen Facebook-side , men vi lar det ligge .
Listhaug kan kommunikasjonsfaget .
Hun har skolert hele Frps partiorganisasjon til å mestre rollen som folkelig PR-maskin og jordnær ombudsmann .
Hun kjenner sitt publikum .
Og her kommer første observasjon fra Listhaugs første litterære prosjekt :
Hun bryr seg også bare om sitt eget publikum .
« Der andre tier » er ikke skrevet som nyskapende debattbok .
Den er definitivt ikke skrevet for å ta innersvingen på kritikk fra kommentatorer eller fra politiske motstandere .
Boka gjør ikke engang et forsøk på å overbevise tvilerne der ute .
Folk som setter pris på velskrevet sakprosa får heller ingen bein kastet i fanget .
Språket minner mer om blogg enn litteratur , og bærer preg av hastverket forfatteren selv har hatt med å få ut boka .
Tidvis er det smertefull og banal lesning .
Som i kapittelet som både begynner og avslutter med en variant av :
« Jeg mener Norge fortsatt skal være Norge . »
De eneste som får valuta for de 399,- kronene boka koster , er kjernevelgere og heiagjengen .
Når det er sagt tror jeg ikke språket er relevant eller viktig for verken Listhaug selv eller velvillige lesere .
Liker du Listhaugs talepunkter , er du trolig raus nok til å se gjennom fingrene på bokas sprikende komposisjon og språklige mangler .
Men for politisk PR er heller ikke det viktigst .
Listhaug har andre ambisjoner enn ordkunst .
« Der andre tier » er skrevet for å framstille Listhaug som en slags ustoppelig meningsmaskin som utrettelig tar kampen mot innvandring og for norske verdier .
« Sylvi Listhaug lar seg ikke stoppe av kritikk . »
I boka er egenskapen en slags hedersbetegnelse .
Andre verdenssyn enn forfatterens stemples som meningspoliti , moralisme , kontroll , tåkelegging eller belæring .
I alle fall det hun er uenig i .
Et godt eksempel :
I boka skriver hun at « Stempling er en effektiv måte å diskreditere motstanderen din på , og Ap er nok blant de mest kyniske i bransjen . »
Åh , hykleriet !
Det er som vitsen om konspirasjonsteoretikerne som påstår at jorda er flat :
De skryter stadig av at de får flere og flere medlemmer jorda rundt .
Ser de det ikke selv engang ?
Listhaug beskriver egen meningsdannelse slik :
« Jeg har en ryggmargsrefleks som veldig hurtig sier meg hva som er riktig å gjøre og hvordan vi skal løse en sak . »
Hos noen lesere av boka vil dette gå rett hjem , som handlekraft , og dermed noe dydig .
Men når det kommer fra folk som ber om tillit til å styre landet i et samfunn som blir stadig mer komplekst og uoversiktlig , kan slik snarrådighet like gjerne bli lest som uforsvarlighet og ignoranse .
Det er ingen skam å lese bruksanvisningen , men det er en innvending som trolig ikke bekymrer den selverklærte fatalisten Listhaug .
Som hun skriver i boka :
Alt skjer av en grunn .
Kritikk er irrelevant , og hun er på en forutbestemt vei .
« Hva livet har i vente for meg , vet jeg ikke , men det blir som det skal . »
Tre av bokas tjuefem korte kapitler avsluttes på denne måten .
Kritikk-resistens er et gjennomgående , effektivt og yndet virkemiddel for å karikere motstandere uten å gi dem en reell mulighet på tilsvar .
Som i beskrivelsen av tilhengerne av norsk EU-medlemskap , særlig i partiet Høyre :
Ifølge Listhaug vil Høyre ukritisk implementere EUs lover og regler .
Selv er hun mot EU-medlemskap , men for EØS-avtalen .
Men ønsker ikke EU-tilhengerne i Høyre medlemskap nettopp for å øke norsk medbestemmelse ?
Og er det ikke nettopp EØS-avtalen som legger opp til ukritisk implementering av EU-regler ?
Det siste er trolig Listhaug enig i , og derfor ønsker hun en reforhandling av EØS-avtalen .
Hvordan Norge skal få medlemsprivilegier i EU samtidig som vi står utenfor , svarer hun ikke på .
Det er kanskje heller ikke så viktig for Listhaugs publikum .
Eller Listhaug selv .
Den brua får man krysse når hun sitter ved makta .
Og som hun skriver selv :
Det som skjer , må jo skje av en grunn .
Uredelige karikaturer av motstandere følges ofte opp av lettvinte påstander og løsninger .
I begynnelsen fungerer denne oppskriften provokativt og skjerpende på leseren , men blir fort bare kjedelig .
Listhaugs manifest er tynn politisk suppe .
Et frieri til kjernevelgerne .
Ikke en debattbok , ikke en reell imøtegåelse av motargumenter , ikke en presentasjon av helhetlige løsninger eller refleksjoner om mulige konsekvenser .
Listhaugs velregisserte medieutspill blir derfor usammenhengende og oppstykket lesing .
Over to og en halv side går hun for eksempel fra å kritisere broilere i politikken ( de som tar utdanning først , ikke de som blir løftet rett inn som rådgivere på Stortinget , som Listhaug selv ble ) til et lite avsnitt om arbeidsmiljøloven ( hun vil ha lengre vakter for ansatte ) , til et angrep på LO-pamper som ikke engasjerer folk , noen setninger om det hjertekalde byråkratiet , før hun avslutter med at eldre er en ressurs , ikke en byrde .
Noen ganger blir sammenblandingen nesten selvutslettende .
I kapittelet som handler om hennes egen tid som ansvarlig statsråd for innvandring og integrering , går hun knallhardt ut mot politikken hun selv har ført :
« Vi deler ut oppholdstillatelser og statsborgerskap som om det var sukkertøy . »
En forsnakkelse , en feil eller en sjelden innrømmelse ?
Over de neste sidene er det en kombinasjon av kritikk av flyktningpolitkken og ros av litt ulike rådgivere og statssekretærer hun har jobbet med .
Som leser sitter man igjen med lite annet enn at Listhaug er misfornøyd , har noen få forslag til endringer , og en snikende følelse av at Frp-nestlederen , selv i bokformat , sliter med å holde fokus i lengre resonnementer .
Kort oppsummert er « Der andre tier » en lengre versjon av finslipte utspill Listhaug har uttalt i offentligheten hundrevis av ganger tidligere .
Det er side opp og ned om godhetstyranner , elitefeminister , Jonas Gahr Støre , og snillister i KrF .
« NOAS og biskopene er menneskesmuglernes beste venner . »
Enten de kommer som små drypp eller lengre tirader , er boka full av de samme historiene Listhaug utrettelig gjentar for alle som vil lytte , og har fortalt siden hun var byrådssekretær i Oslo .
Vi kunne stilt klokka etter angrepene på feminister , kirken , pressen , Arbeiderpartiet , islam , innvandrere , Human-Etisk Forbund og globalister .
Ikke er det nytt , ikke er det oppsiktsvekkende .
Det er hakk i plata .
Reprise .
Og selv om det nå kommer over 250 sider , er det ikke mer substansielt enn før .
Når Listhaug først skulle bruke 250 sider på å tegne , forklare og forsvare det samfunnet hun vil at Norge skal bli , er fraværet av lange og sammenhengende resonnementer det største savnet .
Men slik fungerer heller ikke Listhaugs metode .
Ved å blande påstander , korte virkelighetsbeskrivelser , harde personangrep og flere temaer på en gang , gjør hun det nærmest umulig å ta tak i et argument , eller dykke ned i et kompliserte saksfelt , før hun er over på noe annet .
Boka er så full av slike bruddstykker at det sikkert kunne blitt skrevet tusenvis av sider med tilsvar , nyanseringer , motargumenter og ubesvarte spørsmål .
Men da er det selvfølgelig for seint .
Rikspressen , denne skribenten inkludert , har allerede gitt Listhaugs påstander spalteplass og oppmerksomhet .
Det gjør henne irriterende uangripelig for alle som er interessert i reell meningsbrytning , men også vanvittig fengende for folk som vil høre noen si det de selv mener uten irriterende korreks fra meningsmotstandere .
Ingen som leser boka tror Listhaug skygger banen for å møte i tøffe debatter , men alle som har hørt henne i debatt forstår at hun ikke er der for å lytte , lære eller komme i møte .
Selv om engasjementet for eldreomsorgen , ønsker om frihandel , trygghet i arbeidslivet eller bekymring over velferdsstatens bærekraft , er både viktig og interessant for politisk debatt i 2018 , bør forutsetningen for maktsøkende mennesker være at de presenterer grundige argumenter og løsninger – ikke bare hjertesukk og påstander .
I et demokrati er ikke mangel på skikkelige svar på reelle problemstillinger diskvalifiserende fra å delta i politikken , men det gjør heller ikke prosjektet særlig relevant eller spennende – samme hvilket politisk parti man representerer .
Spesielt ikke i bokform .
