Irriterende roman om seriemonogami
Trude Marstein skildrer en kvinnes jakt på kjærlighet .
For sine romaner har Trude Marstein mottatt en rekke priser , fra debutantprisen til Kritikerprisen og PO Enquist-prisen .
Hun regnes som en av våre viktigste samtidsforfattere med sine borende skildringer av samliv og utroskap , sex og eksistensiell ensomhet .
Det var derfor med stor forventning jeg begynte på hennes nye roman .
Også « Så mye hadde jeg » handler om det kompliserte forholdet mellom menn og kvinner .
Hva skal vi egentlig med hverandre i ei tid da ekteskap og familieliv ikke lenger er livets mål ?
Tittelen viser til barneleken hvor vi ble sittende med stadig mindre sand i hendene .
Slik skulle det også gå med forventningene jeg hadde til romanen .
De ble mindre og mindre for hver gang jeg forsøkte å fordype meg i den .
Snarere enn å gripe meg , irriterte den meg – og i likhet med hovedperson lot jeg meg distrahere av hva det skulle være .
Romanen handler om Monika og er skrevet som hennes selvbiografi .
Hun er født i 1960 og vi følger henne fra hun er 13 år til hun er i slutten av 50-åra .
Hun er på konstant jakt på meningen med livet , i sine stadig skiftende kjærlighetsforhold , i yrkeslivet og i forholdet til datteren .
Men den renner ut mellom fingrene hennes fordi hun er ute av stand til å nøye seg med det hun har , og knytte seg til noen av de mennene som kommer hennes vei .
Til slutt får også datteren nok av hennes ustabile tilværelse , og flytter til faren .
Omkring Monika finner vi et stort persongalleri .
Foruten de ti-tolv kjærestene og datteren , finner vi foreldrene , en tante , en fetter , to søstre og deres ektemenn og barn samt et par venninner .
Som en kontrast til rastløse Monika står framfor alt hennes konvensjonelle søster , sykepleieren Elise , og hennes ektemann , tannlegen Jan Olav .
Mens de stort sett lever sine liv innenfor ekteskapets regulerte rammer , vil Monika noe mer .
Hun vil finne en dypere mening enn det familieliv og fast jobb kan tilby .
Men hennes liv er irriterende tafatt , og fører henne aldri lenger enn til tenårenes forestillinger om frihet fra ansvar og forpliktelser .
Til forskjell fra søsteren blir hun sittende fast i umodne drømmer til langt opp i femtiåra .
Framfor å framstå som en av mange moderne kvinner som forsøker å få ekspartneren og barna fra runde en til å gå opp med runde to-livet , framstår Monika i beste fall som et bilde på vår tids forestilling om at ungdomstida varer livet ut .
Aller tydeligst er det i Marsteins skildring av hennes utallige kjærlighetsforhold .
I løpet av romanen har hun i alle fall et dusin partnere .
De viktigste er ungdomskjæresten Frank , studievennen Tellef , den gifte foreleseren Roar , lærerkollegaen Øystein , kokken Geir – som hun får datteren med – den selvopptatte poeten Trond Henrik , nyskilte Terje og til slutt Røde Kors-mannen Lars .
Men som leser får jeg ikke tak i hva som får henne til å innlede alle disse forholdene eller hvorfor hun avslutter dem .
Hun er ute av stand til å leve alene , og i forholdene blir hun snart utilfreds og rastløs .
Det hun fant tiltrekkende hos mennene – enten det var kokkekunst eller poesi – begynner snart å irritere henne .
Mer inngående enn det går sjelden Marsteins beskrivelser av Monikas seriemonogami in absurdum .
Resultatet er at hun gjennom romanen ikke utvikler seg som menneske , men lever et liv som en kvinne uten egenskaper fanget i trøstesløse gjentakelser .
