Boka framstår som lange skjematiske oppramsinger , med et språk som ikke minner om skjønnlitteratur
Irans mestselgende forfatter utforsker temaet i en viktig , men litterært svak bok .
Siden den islamske revolusjon i 1979 , har Iran opplevd den største masseutvandringen i landets historie .
Nesten alle i Teheran har nære slektninger i andre land .
Men hva skjer når en storfamilie spres ?
Har de som dro og de som ble igjen egentlig noe til felles ?
Det er hva den iranske forfatteren Parinoush Saniee har utforsket i denne boka .
Der møtes en storfamilie i et leid sommerhus et sted utenfor Iran .
Husets overhode er død , og den gamle , syke moren har ikke sett sine fem barn samlet på tretti år .
Hun har drømt om dette møtet i mange år , og har store forventninger .
Men allerede ved første møte avdekkes bitterhet , misunnelse og til dels hat mellom barn , svigerbarn og barnebarn .
Smertelig hat
« De som dro har illusjonsaktige minner fra søte barndomsår langt tilbake i tid , eller fra selskaper og fester som ble arrangert for dem under korte besøk i Iran i nyere tid .
De som ble igjen ser for seg det drømmeaktige livet som de på den andre siden av havet har skaffet seg , med usannsynlige muligheter og fantastiske velferdsordninger som de hjemmeværende bare kan drømme om .
Ingen av disse forestillingene stemmer overens med virkeligheten » , skriver Saniee i forordet .
Gjennom den fiktive familien viser hun spektret av konfliktene , med typer som er betegnende for dagens emigranter .
De fem søsknene består av enkemannen Muhammed , som har blitt lege i USA .
Av fraskilte Mehdi , som bor i Sverige .
Det er Mahnaz , som bor i Paris med sin forfatterektemann Shafaqi .
Og endelig søsknene Mohsen og Maryam , som begge har blitt boende i Teheran med familier og barn .
Spesielt smertelig er hatet mellom Teheran-bosatte Mohsen og hans intellektuelle svoger Shafaqi i Paris .
Sistnevnte tilhører opposisjonen som er i eksil .
De kjemper for en forandring i landet , og forakter dem som har blitt boende fordi de ikke gjør forsøk på å kvitte seg med det autoritære styret .
Shafaqi slenger blant annet ut at « de som ble igjen enten manglet hjerne eller var forrædere som bygget opp statsapparatet , skaffet seg høye posisjoner og stillinger , og fylte lommene sine » .
Mohsen blir rasende :
« Dere lot oss bli igjen under de verst tenkelige forholdene og dro deres vei .
Dere satt trygt og lo av oss .
Og nå kjefter dere på oss og sier at vi er æreløse og lurer på hvorfor vi ikke drar og kriger ?
Hvorfor vi ikke lar barna våre bli drept slik at veien kan åpnes og dere kan vende tilbake ? »
Sensasjonell debut
Mohsen er likevel mest bitter på broren Muhammed , legen som har hatt en karriere i USA , mens han ble igjen i Teheran og måtte ta seg av de gamle foreldrene .
Legen Muhammed på sin side forteller om et ensomt og slitsomt liv .
Over sorgen over ikke å være der da faren døde , over hjemlengselen og følelsen av aldri å høre hjemme noe sted .
Også neste generasjon lider , de som er barn av emigrantene føler seg identitetsløse .
Barna av dem som ble igjen er traumatisert av krigen .
Forskeren og psykologen Parinoush Saniee er selv av dem som valgte å bli .
Hun hadde en oppsiktsvekkende debut med « Det som ventet meg » ( 2012 ) , som ble regnet som en sensasjon da den kom i Iran i 2004 .
Boka handlet om iranske kvinners vanskelige stilling under og etter revolusjonen , og ble Irans mestselgende samtidsroman , til tross for at den ble forbudt en rekke ganger .
I 2013 fulgte hun opp med « Den stumme gutten » , også den om undertrykkelse , men her med fedre og sønner som tema .
Det var en god roman ; poetisk og psykologisk dyptpløyende .
Skjematiske oppramsinger
Debuten , derimot , var etter min mening langt svakere , med flatt språk og unyanserte portretter .
De samme svakhetene gjelder denne boka .
Riktignok åpner den lovende .
Selve fortellingen er lagt i munnen på noen og tjue år gamle Dokhi .
Hun er datter av en sjette sønn , som døde da hun var liten .
Hennes mor er et ikke-tema , og selv har hun ingen minner om barndommen annet enn fryktelige mareritt om natten .
Ingen vil fortelle henne hva hun kan ha opplevd , og for å forsøke å skape seg en historie , skriver hun ned alt hun ser og hører i disse ti dagene familien er samlet .
Boka er dermed formet som dagboksnotater .
Den består likevel i stor grad av dialoger , der Dokhi enten får de ulike familiemedlemmene til å fortelle sin historie , eller gjengir de høylytte diskusjonene .
Det er et uheldig litterært grep .
Boka framstår etter hvert som lange skjematiske oppramsinger av de ulike skjebnene , med et språk som ligger langt nærmere fortolkende analytiske artikler enn skjønnlitteratur .
Det er godt mulig kritikken både er arrogant og urettferdig .
Saniee var i utgangspunktet forsker , men i et intervju med Dagbladet i 2014 fortalte hun at det å skrive forskningsrapporter ble for risikabelt , og at hun dermed valgte å formulere stoffet skjønnlitterært .
Akkurat det er denne boka sterkt preget av .
