Jørn Lier Horsts første krim på eget forlag er deprimerende dårlig
Jørn Lier Horst og Thomas Enger forsterker hverandres svakheter .
Den tidligere idrettsstjernen Sonja Nordstrøm forsvinner på lanseringsdagen for sin selvbiografi « Evig Ener » , som inneholder oppsiktsvekkende avsløringer .
Kort etter blir mobiltelefonen hennes funnet i en åpen grav på Gamlebyen gravlund .
Dramatikken strammer seg til da en kjent dansk landslagspiller blir funnet drept i Nordstrøms båt på Hvaler .
Han skal vise seg å bli den første av en rekke ofre i denne forsøksvis psykologiske serimorderthrilleren , der morderen leker katt og mus med et frustrert - og ganske tafatt - politikorps .
« Nullpunkt » er første utgivelse på Jørn Lier Horsts omdiskuterte Capitana forlag .
Der har han fått med seg med seg krimkollega Thomas Enger , på det jeg spår er første bok i en serie med gjennomgangsfigurene Alexander Blix og Emma Ramm .
God idé
Politietterforskeren Blix er martret av en hendelse tjue år tidligere .
Han er fraskilt , har et dårlig forhold til datteren , og en elendig sjef som er like ambisiøs og selvhøytidelig som sjefer flest i kriminallitteraturen .
Blix har , av grunner som kommer fram etter hvert , et spesielt forhold til den unge journalisten Emma .
Hun skriver om kjendiser , men blir etter hvert involvert i etterforskningen .
Heller ikke hun har det så greit , og sliter med en hemmelighet som gjør at hun aldri våger å involvere seg i et forhold .
Ideen er for så vidt god .
Begge er drevne krimforfattere .
Den tidligere journalisten Enger har innsikt i journalistiske metoder , Horst i politiarbeid .
Problemet er at de har samme svakhet som forfattere ; et nokså stivt og livløst språk .
Det blir spesielt tydelig her , da de synes å ha giret hverandre opp på effektmakeri , men da uten et språk som står i forhold til de mange og etterhvert groteske handlingene .
Nærmest parodisk
Enda mer uheldig er det at plottet utvikler seg til en psykologisk thriller , som krever et minstemål av dybde i karaktertegninger og det Hamsun kalte « det ubevisste sjæleliv » .
Når morderen og hans motiv endelig avsløres , blir det nærmest parodisk .
Attpåtil er det rappa fra en av de mest kjente scenene innenfor krimsjangeren , formidlet så instrumentelt og overfladisk at det helt mangler troverdighet .
Heller ikke tittelen er original .
Den er identisk med Bjørn Olav Nordahls thriller « Nullpunkt » fra 2014 , forøvrig utgitt på Gyldendal .
Akkurat dét gjør vel ikke forlagssjef Kari Marstein mildere stemt , etterat gullkalven Horst slo opp .
Om « Nullpunkt » innleder kvaliteten på det Horst og Capitana har planer om å levere i framtida , burde Gyldendal være glad til .
Dette er lavmål .
