Er dette virkelig språket til en trettenåring ?
Fredrik Høyer debuterer med en humoristisk , men overtydelig ungdomsbok .
« Aldri bli en voksen !
Ikke slutt å finne på og late som og drømme og leke .
Ikke tro på løgnene deres !
Ikke la deg hjernevaske av de voksne .
STÅ IMOT ! »
Dette er budskapet i slam-poet , scenekunstner og forfatter Fredrik Høyers ungdomsbokdebut « De voksne » .
Den er lagt i hånden på Eilertsen .
Han har begynt på ungdomskolen , og liker seg ikke .
Alt er annerledes enn på barneskolen .
Der var han en av de kule .
Nå har de gamle fotballkompisene hans begynt i en annen klasse .
De hilser nesten ikke på ham , og ingen spiller fotball i frimuttene .
Da står Eilertsen alene , om han ikke blir plaget av Lånni og gjengen hans .
Klassisk budskap
Eilertsen har bare én venn i klassen .
Det er lille , rare Edvin med en mor som drikker og en stefar som ikke er så grei .
Edvin prøver å overbevise Eilertsen om at han ikke må bli smittet av voksen-viruset , som betyr at de mister fantasien og slutter å leke .
Budskapet er klassisk :
Behold barnet i deg !
Her er Roald Dahl og Astrid Lindgren de fremste eksponenter .
Men de lager gode fortellinger .
Problemet med Høyer er at han lar Eilertsen komme med overtydelige refleksjoner nærmest fra side én :
« En annen ting som er borte , bare sånn helt uten videre , er at folk spør hverandre om de skal « leke » etter skolen .
Ingen sier leke lenger .
Fra nå av heter det :
Skal vi finne på noe etter skolen i dag ? »
Er dette virkelig språket til en trettenåring ?
Det er som om Høyer gjør trettenåringer mer gammelmodige og veslevoksent barnlige enn de egentlig er .
Litterært ødeleggende
Handlingen ellers er like velkjent .
Eilertsen gjør alt for å bli kul .
Han mislykkes inntil et stunt forandrer alt .
Da gjør han det alle gjør i barne- og ungdomslitteraturen .
Han svikter den eneste som aldri har sviktet ham .
Men også dette blir fortalt med en overtydelighet som virker litterært ødeleggende , og med en formanende avslutning som ville gjort seg i bedre festtale .
