- Å lese denne boka , er tidvis som å ta drosje med en sjåfør som har løst alle verdens problemer
Viktige spørsmål drukner i flommen av synsing i Øystein Norengs debattbok « Oljeboblen » .
Med debattboka « Oljeboblen » har professor Øystein Noreng lagt seg ut med alle :
Oljelobbyen er oppgitt fordi han slakter privatiseringen av Statoil .
Miljøbevegelsen reagerer på at han resirkulerer klimaskeptiske myter og idiotforklarer klimapolitikk .
Kranglefant
Grusomme salver avfyres i alle retninger .
Norske politikere er « broilere » som underkaster seg USA .
De burde heller alliere seg med Kina og slutte å « demonisere » Putin .
Fredsforhandlingene de har ledet har vært meningsløse .
Bistand er symbolpolitikk der målet er å skaffe norske snillister fete jobber internasjonalt .
Å lese denne boka , er tidvis som å ta drosje med en sjåfør som har løst alle verdens problemer .
Noreng har lest Terje Tvedt og vender stadig tilbake til professorens kritikk av den norske deltagelsen i krigen i Libya .
Faktisk nevnes Libya 45 ganger i en tekst på litt over to hundre sider som egentlig handler om andre ting .
Institutt for kontraritet
Norengs utenrikspolitiske og historiske overblikk er ganske vidløftige .
Han unnlater for eksempel å diskutere de politiske og juridiske dilemmaene rundt Libya-krigen , og beskriver den norske deltagelsen som tidligere statsminister Stoltenbergs søknad til jobben som NATOs generalsekretær .
« Inkompetansen i USAs utenrikspolitikk skyldes slett kjennskap til geopolitiske realiteter blant beslutningstakerne i Washington » , erklærer han .
Hvis bare alle var så kunnskapsrike som Øystein Noreng !
Da ville nok mye sett bedre ut i geopolitikken .
Finnes det et Institutt for kontraritet i akademia ?
Det er et sted for gutta :
Fagfeltet er hvor dumme alle andre er .
Instituttets ansatte er akademikere som alltid vet best og kan uttale seg om alt – særlig det man ikke selv har studert .
Hvis instituttet ikke finnes , bør det opprettes .
Noreng er en av flere norske akademikere som kvalifiserer til professorat der .
Statoil etter privatiseringen
Straks Noreng er på hjemmebane i oljeøkonomien , glimter boka imidlertid til .
Et utgangspunkt er oversikten over Statoils resultat fra privatiseringen i 2001 til 2016 .
I denne perioden har selskapet investert totalt 1100 milliarder , om lag 600 milliarder i utlandet og 500 milliarder i Norge .
I samme periode har driftsresultatet før skatt vært på pene 1513 milliarder , noe som har gitt skatteinntekter og utbytte på over 1000 milliarder til staten .
Statoil er blant de beste oljeselskapene til å utbetale utbytte til eierne og også bra med hensyn til avkastning på investert kapital .
Så lang er alt vel , men Noreng viser at 98 prosent av driftsresultatet skyldes inntekter fra norsk sokkel .
Utenlands-satsingen bidro med bare 19 milliarder i løpet av 15 år og ser man på resultatet etter skatt , var det negativt .
Selskapet er i realiteten delt mellom en fantastisk profitabel virksomhet i Norge og et tapsprosjekt i utlandet .
Det som i første rekke trekker ned er investeringer i USA og Canada .
Noreng oppgir tapet her til 140 milliarder .
Den forsvunne debatten
Den manisk-depressive oljeprisen kan drive noen og en hver over i røde tall , men tapet i Nord-Amerika er likevel så stort at det for noen tiår siden ville resultert i Stortingsmeldinger og hoderulling .
Nå fremkaller det kun noen spredte avisartikler .
Hvordan kunne samtalen om oljepolitikken forsvinne ?
Hvor ble det av konsekvensene ?
Hvorfor er det ingen debatt om Norges største selskaps tokter utaskjærs ?
Noreng peker på flere forhold :
Bedriftslogikk handler ofte om å vokse internasjonalt .
Mindre viktige hensyn , som kostnadsstyring , ble angivelig lagt vekk .
Selskapet fikk skattefradrag i Norge på investeringer og tap utenlands , samtidig som Norge ikke kunne skattlegge de utenlandske inntektene .
Dermed ble tap utenlands likevel inntekt for selskapet , mens eieren – staten – fikk regningen .
Statens passive eierskap og svake styrer har gjort konsernledelsen allmektig .
Etter fusjonen med Hydro har Statoil blitt ekstremt dominerende på norsk sokkel , noe som bryter med tidligere tiders politikk om å ha konkurranse .
Noreng tegner et bilde av en kjempe ingen kan kontrollere .
Oljelosjen
Er forvaltning , politikere og oljeselskap en losjeaktig elite som bytter stoler med hverandre ?
Noreng ser ut til å mene det , men jeg skulle ønske han gikk grundigere inn i problemstillingene og tok for seg motforestillinger .
For hvis han har rett i alle sine kritiske påstander , hva burde konsekvensen være ?
En oppdeling av selskapet i en norsk og en internasjonal del ?
Eller flere deler ?
Og burde staten selge seg ned eller opp ?
Boka forfølger i liten grad disse spørsmålene , og bruker i stedet stor plass på å klage over den allmenne forjævligseringen .
Bokens undertittel , « enestående muligheter , forspilte sjanser » , er dessverre ganske dekkende for prosjektet .
