Begavet forfatter på bærtur
Amalie Kasin Lerstang får ikke utløp for talentet sitt i ny bok .
For fire år siden utropte jeg Amalie Kasin Lerstang til årets debutant for hennes roman « Europa » .
Det var en intelligent , velskrevet og subtil bok .
Derfor hadde jeg store forventninger til hennes andre bok .
Men diktsamlingen « Vårs » innfrir ikke .
Ujålete og pratsom
Diktene er en slags hjemstavnsdikt , skrevet med utgangspunkt i Notodden – eller « Tødden » , som det heter her .
Allerede på første side kan vi lese om Sam Eyde , mannen bak Norsk Hydro , som « kjøpte fossefallene » i området .
Ellers dreier det seg om tittelens « vårs » , altså « oss » , hovedsakelig folk fra den gamle arbeiderklassen , som nå fått en mer uklar identitet :
« Jeg sier arbeiderklasse / veit ikke lenger hvem vi er / bærer tittelen som et smykke » .
« Vårs » er skrevet i et dirkete , ujålete språk , som dessverre også virker lettere uambisiøst , og i hvert fall ganske pratsomt .
Det er lett å tenke at en viss form for gjenkjennelse i det lokalmiljøet som beskrives , er nødvendig for å ha fullt utbytte av diktene .
Det er dessuten noe litt liksom-skittent med boka , som jeg får lyst til å avfeie som senpubertalt .
Bedre som prosa
Uansett går problemet med disse diktene ikke bare på innhold , men også på form .
For gjennomgående er det snakk om prosa med ujevn høyremarg , såkalt knekksprosa .
Som her :
« Hvis noen fra Notodden lager smykkekolleksjon / skriver lokalavisa om dem / hvis noen fra Notodden er gründer / med en veldig god idé / skriver lokalavisa om dem / hvis noen fra Notodden tar en utdannelse i USA / eller er DJ på en tøff klubb / skriver lokalavisa / en gang fra Notodden / alltid fra Notodden » .
En slik passasje kunne fungert som del av en roman eller en novelle , men framstår altfor slapp når den er satt opp som dikt .
Med dette mener jeg ikke å avskrive Amalie Kasin Lerstangs begavelse .
Jeg er fortsatt overbevist om at den er betraktelig – i den grad at hun kan bli en ledende stemme i sin generasjon av forfattere .
Men da bør hun etter alt å dømme skrive prosa og ikke poesi .
