Mah-Rukh Ali burde fokusert mer på hva som skjer i Iran nå
En reise som burde vart lenger .
TV2-nyhetenes tidligere anker , Mah-Rukh Ali har satt seg som mål å forstå hva som skjer i Iran , landet som kjemper om hegemoniet i Midtøsten og som er under konstant trussel fra USAs president Donald Trump .
Hun har gjort en brukbar jobb , men den siste boka hennes , « Iran og det nye Midtøsten » , hadde trengt mer tilstedeværelse og mer fokus på det som skjer i Iran nå .
Ikke godt nok grep
Forfatteren tar oss gjennom Irans historie fra sjahens styre etter andre verdenskrig og fram til dagens prestestyre .
Meningen er å veksle mellom det historiske og det sjølopplevde , men dessverre fungerer ikke dette grepet så godt .
Det blir for mye fokus på historien , for mange kjente anekdoter og for lite om hvordan Iran framstår i dag .
Og hvorfor bruker hun plass i flere kapitler til å skrive om statsminister Mohammed Mossadegh som ble styrtet i et CIA-regissert kupp i 1953 ?
Og hvorfor drar hun til Paris og intervjuer barnebarnet , som i dag spiller en ganske så marginal rolle som iransk opposisjonell ?
Mah-Rukh Ali har etter det hun skriver i boka , vært i Iran én eneste gang ; på reportasjeturen som har ført til denne boka .
Jeg vet ikke hvor lenge hun var der , men oppholdet burde nok ha vart en del lenger .
Det hun har fått med seg er bra , men jeg skulle gjerne sett at hun hadde møtt flere mennesker , sett mer av det som skjer i Iran på nært hold og ikke bare tatt landet raskt journalistisk på pulsen .
Vi får et blikk inn i kulturen og politikken , men dessverre ikke så mye mer .
God på islam
Forfatteren er god på islam og på skillet mellom iransk sjiaislam og den overveiende dominerende sunnimuslimske islamretningen i den arabiske verden .
Hun skriver bra om den iranske identiteten og klarer å gi svaret på hvorfor mange iranerne – tross et religiøst prestestyre – er relativt sekulære .
Ikke minst får hun oss til å forstå at stoltheten av å være iraner også i dag gjelder for hele befolkningen og ikke bare for regimets støttespillere .
Men dette kunne vært utdypet og gjort langt mer leservennlig om oppholdet i landet hadde vart lenger .
Innledningsvis skriver Mah-Rukh Ali at hun egentlig er redd for å reise inn i landet og at svært få internasjonale journalister tør å dra dit .
« De vet ikke om de kommer tilbake , eller hvilken pris de må betale for rapporteringen » , står det i teksten .
Med henvisning til gisseldramaet i den amerikanske ambassaden i Teheran i 1979 skriver hun at det iranske regimet tar gisler den dag i dag , spesielt journalister .
Her defineres tydeligvis gisselbegrepet bredt .
Om landet hadde vært så farlig , hadde neppe Istanbul-korrespondetene til NRK og VG , Sidsel Vold og Ingeborg Huse Amundsen , dratt på reportasjeturer dit .
En liten språklig parentes til slutt .
I omtalen av Irans tidligere hersker bruker Mah-Rukh Ali konsekvent Sjah som egennavn i stedet for det vanlig brukte ordet sjahen .
Det irriterer en litt pirkete anmelder .
