I Eirik Jensens nye roman trues Norge av kyniske gangstere fra Tsjetsjenia
På livet løs i en svakt komponert roman .
For andre gang bruker Eirik Jensen sine erfaringer i en roman , i kompaniskap med Thomas Winje Øijord .
Jensen har mange tanker om hvordan man kan bekjempe kriminalitet , ikke minst de tilløpene vi har hatt i Norge til gjenger og organiserte ligaer .
Dette har han skrevet spennende og polemisk om i boka « På innsiden .
Historien om mitt politiliv » ( 2015 ) , som fortsatt er den beste han har levert fra seg .
Kyniske gangstere
Hans forslag til uortodokse politimetoder preger også de to romanene han har signert , der politimannen Sjur Holt går langt i kampen mot kriminelle som ikke skyr noen midler for å tjene penger på lovløs virksomhet .
I denne historien er det en bande som kaller seg
De skjulte djevlene som truer Norge .
Dette er tsjetsjenere , som vil smugle narkotika , våpen og mennesker inn i landet .
For å vinne makt og utkonkurrere sine rivaler innen forbrytersamfunnet , bruker de metoder så bestialske og skremmende at de tradisjonelle forbrytermiljøene trues til taushet .
Tsjetsjensk djevel
« Vi har ikke plass til dette i Norge .
Jeg skal ikke påstå at krimmiljøet var en blomsterdans fra før , men det var faen ikke noe sammenlignet med dette her , » som Sjur Holt uttrykker det .
En av de kriminelle sier det slik :
« Nå er det ingen som gjør en dritt uten at den tjetsjenske djevelen har sanksjonert det . »
For å gi intrigen troverdighet , innleder forfatterne boka med sitater fra autentiske nyheter om den tsjetsjenske truselen .
Temaet er utvilsomt både tankevekkende og brennaktuelt , men kunne kanskje vært mer troverdig utredet i en dokumentarbok enn i en roman , der ikke minst kjeltringene får et preg av klisjeer .
Skjult i lang tid
Selve romantittelen henviser til tsjetsjenernes navn på seg selv .
Det vil si , de fikk opprinnelig tilnavnet « De skjulte djevlene » i hjemlandet , forklarer en av dem , og legger til at riktignok var de djevler , men ikke spesielt skjult .
De fant etter hvert ut at betegnelsen passet bedre på deres virksomhet i land som Norge .
« Vi har vært skjult i lang tid …
Ingen visste at vi var djeveler før vi bestemte oss for å vise det for verden . »
Når spaneren Vegard blir godkjent , etter harde prøvelser , sier bandelederen :
« Jeg sier som jeg bare har sagt til noen få menn før deg :
Vi djevler holder sammen – i det skjulte .
Skål . »
Dette hemmelighetskremmeriet kommer i et litt merkelig lys når politiet bare noen sider seinere begynner å snakke om « De skjulte djevlene » , som om dette var en alment kjent betegnelse .
Surrete sjefer
Politiet står maktesløse overfor denne nye trusselen .
Men Holt vet råd .
Han trosser sine overordnede og handler slik han selv mener er riktig , selv om det innebærer både selvtekt og å utsette kolleger for livsfare .
I tradisjonell politiromanstil lager sjefen først og fremst trøbbel for sine underordnede .
« Hvorfor kan ikke folk bare tilpasse seg mine ideer , skjønne at jeg har rett ? » spør Holt , bare halvveis spøkefullt .
Boka er skrevet i et kjapt , korthogd språk , fullt av replikkvekslinger .
Men til tross for den hardkokte stilen virker romanen både pratsom , utflytende og svakt komponert .
En bihistorie om utdannelsen til spaneren Vegard er altfor lang .
Bifigurer som kunne vært interessante , for eksempel kriminologen Nystrøm og Holts ekskjæreste Victoria , er uten liv og sjel .
Det samme gjelder de som befinner seg på den andre siden av loven .
Forfatterne kunne lært litt av den svenske forfatteren Jens Lapidus , som opererer i samme sjanger , om hvordan man gir bipersoner liv på noen få setninger .
Trøblete privatliv
Nystrøm blir ansatt til tross for sin manglende politierfaring , og Holt får ansvaret for å introdusere ham for sin nye arbeidsplass .
I virkeligheten er Nystrøm plassert av Holts overordnede for å holde øye med ham , et element i romanen med et potensiale som ikke blir godt nok utnyttet .
Heller ikke Holt selv har personlighetstrekk som gjør ham til en bærekraftig og fascinerende hovedperson .
Riktignok forsøker forfatterne å vise hvordan kampen mot kriminaliteten får innvirkning på privatlivet både til lovens voktere og forbryterne .
Men disse skildringene utvikles ikke til interessante konflikter .
De utdyper ikke problemene utover det som er selvinnlysende .
Boka viser at Eirik Jensen kan det meste om politiarbeid .
Men ikke nok om å skrive en roman .
