Ny bok om å gå - men Erling Kagge går altfor fort
Springende om viktigheten av å gå .
For noen år siden ga Erling Kagge ut en liten perle av en bestselger om stillhet .
Nå er han ute med en oppfølger .
Den handler om å gå .
Høyt tempo
« Å sette det ene benet foran det andre er noe av det viktigste vi gjør » , påstår han innledningsvis , og i boka skal han forklare oss hvorfor .
Det lykkes han i liten grad med .
Til det er « Å gå – ett skritt av gangen » blitt altfor springende .
I « Stillhet i støyens tid » fortalte Kagge om stillhetens betydning med en fin personlig beretning .
Han dvelte ved sine erfaringer .
Med slående bilder satte han ord på sine opplevelser .
I årets bok er anekdotene og observasjonene mer frittstående og usammenhengende .
Det er som forfatteren ikke har tid til å undre seg over dem og samle dem i en beretning .
I høyt tempo hopper han fra det ene til det andre – fra familieanekdoter til forskningsresultater , fra egne opplevelser til enkle grafer , fra litterære eksempler til skisseaktige fortellinger om egne turer i by og land .
Fremfor å belyse hans poenger , blir anekdotene ofte hengende å dingle i løse lufta .
Anekdoter uten poeng
Her er et eksempel .
Ved en anledning gikk Kagge i fotsporene til helten i Knut Hamsuns « Sult » .
I Storgata får han øye på sultne hjemløse med fortvilte blikk .
« For meg er slike observasjoner små agn som kan hjelpe meg inn i en større virkelighet – eller fiksjon » , skriver han .
Jeg hadde ventet at Kagge skulle si noe om den virkelighet han oppdaget ved synet av de hjemløse .
Fikk det ham til å se dagens fattigdom i lys av Kristiania på 1890-tallet ?
Ga spaserturen ham en opplevelse av å bevege seg i en by preget av en ny underklasse ?
Og hvorfor omtaler han de hjemløse som « agn » ?
Men i neste avsnitt tar han oss i stedet med til Dublin .
Han har lest en artikkel i The New Yorker om Vladimir Nabokovs forelesninger om James Joyces « Ulysses » .
Og den korte beretningen fra Dublin ender med at Kagge i likhet med helten i romanen drikker et glass burgunder på en av byens puber .
Mister hodet
Om jeg først stusset over bruken av ordet « agn » i forbindelse med de hjemløse , blir jeg etter vinglasset sittende å lure på hva Kagge forsøker å fortelle .
Jeg blir i alle fall ikke overbevist om at det å gå er så viktig som han påstår .
Det kan sikkert gjøre oss mer tilstede i egne liv , men det kan åpenbart også føre til at vi mister hodet .
På meg virker det som Kagge har hatt det for travelt denne gangen .
Ikke bare mangler mange av anekdotene et poeng , men serien av referanser til forfattere , filosofer og forskere er heller ikke innarbeidet i en beretning .
Først helt mot slutten av boka finner Kagge sin fortellerstemme , men da er det dessverre for sent .
