Kunne vært en liten perle , uten diktene som drukner i metaforgraut
Helge Torvund med ny , naturnær diktsamling .
Den solide motoren i Torvunds dikt er glimtvis tilstede også i poetens svakere utgivelser .
Årets samling , « Tidslys » , inneholder flere sterke enkeltdikt , selv om boka er langt fra hans beste .
Torvunds forfatterskap har en tydelig poetikk fundert på raushet og nærleik , der poeten er tilstede med øyne og ører i naturen .
I det hele tatt :
Torvunds naturdikt , eller utkantsdikt om du vil , er ikke redde for å være nettopp dikt .
Her finner man en omfavnende sentrallyrisk åre , med høy metafortetthet og en solid dose poetiserende tøymykner i språket .
Går i dialog
« Tidslys » underbygger denne poetikken .
Der diktning er å lytte til naturen , naturens små bevegelser , og samtidig spenne opp dialogen med andre forfattere og kunstnere : poeter , malere og treskjærere .
På sitt beste gir diktene oss et lyrisk gjenskinn av lyset i et bilde av Magritte eller Edward Hopper .
Selv skriver Torvund at å dikte er « ... Å samla det kompliserte og samansette / i eitt ord som skin / / lik ei tåre .. »
I « Tidslys » poetiserer og reflekterer Torvund over naturen på strekningen Jæren – Yorkshire : trær , tid , lys , fugler , fauna .
Mange av diktene åpner med et sitat fra kanoniserte forfattere , som Czesław Miłosz eller Mahmoud Darwish .
Sistnevnte med utrykket :
« Extreme clarity is a mystery » .
I « Tidslys » leser man om sanden sitt alfabet , om snøfnugg friske og rene som et nytt alfabet .
Vi møter et alfabet av insekt og et svevende alfabet av lysende tid .
Diktet « Livnar til » har et tydelig ekko av Tomas Tranströmers dikt « Från mars – 79 » i seg .
I likhet med Tranströmer kan Torvund leses som en slags metaformystiker i møte med naturen .
Men der Tranströmers metaforbruk nesten uten unntak er organisk og stringent , drukner Torvunds dikt litt for ofte i en noe overlesset metaforgraut .
« Livnar til » er et godt eksempel på akkurat det .
Når det går inflasjon i metaforene , mister også diktene mye av skarpheten .
Det hele virker å gå litt på autopilot , det rause og romslige krymper til det vage og upresise for hver poetiske selvfølgelighet .
For lang
De beste diktene i « Tidslys » er de som glemmer at de skal « profetere » leseren noe , men heller lar seg flyte med på en øyeblikkbølge som unndrar seg det plagsomt lektorale , teraupetiske anslaget .
Der poeten ikke inntar rollen som sjaman og talisman uten noe særlig klokt å melde .
Selv falt jeg for diktet « Ei viss form for lykke » , det flotte diktet om Fernando Pessoa , og det aldeles utmerkede diktet « I kveldslyset » .
Hadde « Tidslys » vært 35 sider lang , med bokas høydepunkter , hadde det vært en liten perle .
Men det er den ikke .
Den er 149 sider lang .
Det er 114 sider for mye , og som helhet blir dette dessverre for slappe saker .
